Jan Kåre Ness tur- og fotoblogg

Helgetur til Flores

2012-01-23T21:55:00.000+01:00

På vei til Flores. Pico er alltid severdig.

-Kan du ta en nattevakt fredag?
SMS fra sekretær Gerd Elin på Aksdaltunet.
Fredag ringer Jorunn fra samme sted.
-Kan du ta en nattevakt i natt?
Terje i Haugesunds Avis SMS-er også.
-Jobb i ettermiddag?
Ingen problemer å få vakter, men...
...langfri hver tolvte uke er lik Azorenetur.
Hadde selvfølgelig ingen problemer å forkynne det glade budskap.

Er "stasjonert" på Terceira, men fløy til Flores i vest fredag ettermiddag og returnerte tre døgn senere.
Jeg hadde jo en vellykket åtte dagers tur til Flores i siste del av oktober 2011 og ville ta noen dager å sjekke "litt til". Imidlertid tok det ikke av fuglemessig og det beste var to blåvingeender. Mest overraskende var tusenvis av krykkjer som furasjerte noen km ute på havet. Været var aldeles strålende med en flau vind og ca. tjue grader. Vi snakker om januar og vi snakker om midtre Atlanteren.
I oktober hørte jeg om gravstedet i Mosteiro som skulle være "noe spesielt". Det var det.

Poço da Alagoinha

Blåvingeender i Poco da Alagoinha

Naboøya Corvo sett fra 914 meters-toppen Morro Alto

Europas saftigste? Uansett de vestligste

Årets første vårblomst

Baksiden på et heller bisarr gravsted...

...forsiden

Villmarksdag - tilbakeblikk

2012-01-13T12:59:00.001+01:00

Villmarksdagen i Haugesund 7. januar samlet drøyt 100 personer. Totalt ble det solgt 41 dagspass og 98 enkeltbilletter. Det var jevnt sig hele dagen, men oppstart kl. 10 var sannsynligvis for tidlig. Dessuten ble 30 minutters foredrag litt for snaut. Neste gang blir de på tre kvarter. Folk fikk se mange fantastiske bilder fra fjern og nær. Jeg håpet at dagen også ville bli et samlingstreff for natur- og fotointeresserte. Det følte jeg det absolutt ble. Tilbakemeldingene har vært svært så gode både via SMS, Facebook og mail.
Så da er det lett å konkludere at det blir ny Villmarksdag om ett år.
Jeg vil sammen med mitt postive og dyktige "Staff" Jostein Aursland, Arve Austneberg og Ragnar Hesseberg evaluere dagen.

Stor takk til alle som bidro med foredrag. Også stor takk til Stavanger Foto som dro mye optikk over Boknafjorden.

Både Haugesunds Avis og Karmsund var innom og laget store og positive reportasjer.

Faksimile fra Haugesunds Avis 09.01.2012

Faksimile fra Karmsund 12.01.2012

Villmarksdag 7. jan. - program

2011-12-29T11:08:00.000+01:00

Småtropikkfugl, Flores på Azorene

I Gamle Slaktehuset nedenfor rådhusplassen i Haugesund. Dørene åpner kl. 9.30.

Kl. 10.00 Ulv og bjørn i Finland. Arnt Ove Jøsang

Kl. 11.00 Azorene - mer enn hvaler og vulkaner. Jan Kåre Ness

Kl. 11.45 Kenya-bilder. Sigurd Halvorsen i Safari Opplevelsesreiser

Kl. 12.30 I rovfuglkamuflasje på Karmøy. Hans Jørgen Alfsen, Magnus Fjell og Knut Egil Nes

kl. 13 - 14 Pause

Kl. 14.00 «Flyktige motiver». Christian Tiller om sin unike lærebok i fuglefotografering. Boksalg

Kl. 14.45 Fargerike kryp på Madagaskar. Thor Håkonsen

Kl. 15.30 Hubro på Haugalandet. Arnt Ove Jøsang

kl. 16.15 Alaska på langs. Jan Kåre Ness

Dagspass kr. 300. Enkeltforedrag kr. 70

Stavanger Foto har stand med det ypperste innen teleobjektiver.
Haugaland Fotoklubb har info.

Kafeen er åpen mellom kl. 12 og 15.

På slutten av dagen trekning på inngangsbillett.

I første blogg om Villmarksdagen ble fotografene Arnt Ove Jøsang, Christian Tiller og Thor Håkonsen presentert. Nedenfor er flere foredrag presentert.

-----

Knut Egil Nes, Hans Jørgen Alfsen og Magnus Fjell viser bilder fra sine kamuflasjer på Karmøy. Nedenfor et par eksponert av førstnevnte.

----

De siste årene har jeg besøk alle de ni øyene på Azorene, noen flere ganger. I tillegg til slumrende vulkaner, hvaler og sjeldne fugler, er det storslått landskap. Det er nå over 3000 bilder i arkivet fra Azorene.

Terceira, Azorene

Spermhval, Pica på Azorene

----

Jeg avslutter Villmarksdagen med bilder fra min tre-ukers Alaskatur i juni 2010. En reise mellom 60 og 71 grader nord i denne kjempestaten. Høydepunktet var inuittbyen Barrow ved iskanten i nord.

Snøugle, Barrow, Alaska

Hvithodehavørn, Homer, Alaska

Imponerende landskap i sentral-Alaska

Villmarksdag 7. jan. 2012

2011-12-25T16:23:00.001+01:00

Spermhval ved Pico, Azorene

For noen år siden arrangerte jeg flere "Villmarkskvelder" i Haugesund. Mange har etterlyst nye foredrag fra "fjern og nær". Så nå er det bare til å sette av første lørdag i 2012.

Så lenge sola er over horisonten og litt til, blir det tettpakket program med bilder til dyktige naturfotografer i Rogaland

Stavanger Foto tar med seg det siste innen teleobjektiv, også de lange.

Dette er første "teaserblogg" om arrangementet på Gamle Slaktehuset sentralt i Haugesund. Detaljert program og flere bilder kommer i neste blogg som legges ut i slutten av uka.
Bli gjerne venn på Facebook.
Se også annonse i Haugesunds Avis.
Flere av oss som deltar stiller på TV-Haugaland onsdag 4. januar.

Arnt Ove Jøsang er blitt en ivrig naturfotograf via sitt arbeid på Stavanger Foto. Først tar han oss med til bjørneland i Finland. Dessuten viser Arnt Ove bilder fra sin hubro-kamuflasje på Haugalandet.

Fuglekikker/fotograf Christian Tiller viser bilder og forteller om sin fantastiske lærebok i fuglefotografering "Flyktige motiver". Boka er blitt veldig godt mottatt over hele landet.

Herptil-fantast Thor Håkonsen fra Karmøy har besøkt øya Madagaskar og viser oss bilder av fargerike større og mindre krypdyr.

Videre viser trekløveret Hans Jørgen Alfsen, Magnus Fjeld og Knut Egil Ness bilder fra "Off road"- Karmøy med rovfugler i sentrum. Bilder fra disse i neste blogg.

Jeg skal vise bilder fra alle de ni azoriske øyene og fra en 20-dagers tur til Alaska i 2010.

FKH-kalenderen 2012

2011-12-01T18:11:00.001+01:00

Jeg har også i 2011 vært Scanpix-fotograf på FK-Haugesunds hjemmekamper. Drøyt 250 fotos er sendt i løpet av året. En rekke bilder er benyttet i lokal- og riksaviser samt i NRK og TV 2 sine reportasjer fra Tippeligaen. Nedenfor er mine bilder i 2012-kalenderen til FKH som er i A3-format og som selges på lokale Shell-stasjoner, Obs Amanda og i Måkebutikken. Pris kun kr. 99.

Alexander Søderlund i kampen mot Fredrikstad

Trygve Nygaard i kampen mot Fredrikstad

Eirik Ulland Andersen i kampen mot Stabæk

Andres Mar Johannesson og Daniel Jose Bamberg

Vegard Skjerve og Per Morten Kristiansen

Ugonna Anyora og Umaru Bangura

Nikola Djurdjic i kampen mot Brann

Spurven (i uglefamilien)

2011-11-14T15:48:00.000+01:00

Flere meldinger om Norges minste ugle på vei vestover strømmet inn for over en måned siden. Godt hekkeår lengre øst ga håp for oss som manglet den som Rogalands-art. I forrige uke fløy en spurveugle i et vindu i Skudeneshavn og gav enda større forventninger. Fredag fikk jeg en mail med tre spurveuglebilder, eksponert på Skastad nord-øst i Haugesund 30. oktober. Selv om mailen kom ti dager etter observasjonen, sjekket jeg lokaliteten to ganger dagen etter. Ingen ugle. Jeg traff imidlertid Kjell Bjørkelund, en naturfotograf som frekventerer området regelmessig og jeg sa han måtte ringe hvis han så "minien".

Jeg videresendte mailen til Haugesunds Avis som publiserte både på nett og papir.

I formiddag ringte Bjørkelund.

-Spurveugla er her nå, var hans korte beskjed.

Tjue minutter senere var jeg på plass, en liten kilometer fra 30. oktober-fuglen. Den neste timen ble virkelig minnerik. Først og fremst fikk jeg se spurveugla, men fikk også en rekke bilder og filmsnutter. Selv om vi gikk rett under det døde bjørketreet den satt i, brydde den dompap-store ugla seg ikke. Timen ble avsluttet med en musespise-sekvens, men da satt den et tett bjørketre og bildene ble så som så.

Supplybåten

2011-11-08T22:39:00.001+01:00

Har i flere år prøvd å få fargerike bakgrunner på fuglebilder. Føler dette ofte kan gi en ekstra dimensjon. Jeg har flere bilder av blåstjert med rødt hus som bakgrunn. Tidligere i høst ble det mange bilder av en rødstjert hann med gult hus i bakgrunnen.
Svartbaken satt fint til med en supplybåt som bakgrunn i Haugesund i dag. Den fløy selvfølgelig da jeg ble litt for ivrig.
De svake krusningene og dønningene i sjøen var egentlig mer interessante. Sjøen var blodrød mellom båten og meg. Enkelte plasser speilet en grønn container seg, mens et gult lys viste godt igjen noen bølger unna.

Teorien innfridde

2011-10-28T13:11:00.001+02:00

Rosenbrysttykknebb

Fugler som er på høsttrekk skal som regel sørover. Også de amerikanske som dukker opp her på Azorene, de er bare ute av kurs grunnet ustabile værsystemer.
Jeg har i dagevis drevet nordvest på Flores der tanken var å observere nyankomne fugler fra vest. En ovnparula er det beste funnet jeg har gjort på disse ti dagene.
Nå var jeg var klar for en ny vinkling. Trekkfuglene vil flytte seg sørover på Flores til de møter havet ved byen Lajes. Der vil noen stoppe, for de orker knapt å se det ugjestmilde havet.
Etter morsomme opplevelser med en ung gulnebblire og en halvtam brushane i havna i Lajes, var tiden for tråkking. Jeg sjekket de sørligste buskene og til dels krattet på øya. Munk, svarttrost og bokfink dominerte. Like ved veien til havna var noen fikentrær som spesielt sangeren frekventerte. Modne fiken er visst ikke bare en menneskedelikatesse.

Munk hunn

Munk hann

Bilen ble plassert kanskje tolv meter fra fikentrærne og jeg fikk raskt bilder av både hann- og hunnmunkene. Jeg vurderte sterkt å kjøre, men ble sittende. Etter en halvtime flyr "en sak" ca 40 meter unna. Uten kikkert var første tanken en buskskvett hann. Objektivet ble flyttet ualminnelig raskt mot sivet den (heldigvis) landet i.
-Rosenbrysttykknebb, sier jeg halvhøyt mens høyre pekefinger er relativt aktiv. Jeg sjekker likevel at lyset stemmer.

Rosenbrysttykknebb (40 meter)

Godbiten fra vest letter og flyr i retning av meg. Fem sekunder senere sitter den i fikentreet. Et dusin bilder blir eksponert før den stikker videre. En lettere sjokket bilfotograf sitter igjen med et smil om munnen og konkluderer at "Lajes-teorien" ikke var så dum.

Rosenbrysttykknebb (12 meter)

Vestligste Europa

2011-10-24T21:19:00.000+02:00

"Velkommen til det vestligste av Europa".
Infoskiltet står flere steder langs veien.
Jo, jeg er lengre vest enn Island. Øya Flores på Azorene ligger ca. 50 mil vest for hovedstaden Ponta Delgada og på samme breddegrad som østlige Grønland. Det bor bare 4000 mennesker her og de fleste livnærer seg på jordbruk og fiske, som vanlig på slike fjerne øyer.

Kone og mann bærer frakter søtpoteter i hus. Fajazinha.

Kommunikasjonen med de mer sentrale øyene på Azorene foregår selvfølgelig med fly, men ustabilt vær kan absolutt isolere øya noen dager. Mange mener Flores er Azorenes vakreste. Sikkert mest på grunn av fossene på vestsida. Her følger noen bilder fra de første fem dagene.

Faja Grande, vestligste byen i Europa

Ilheu de Monchique, vestligste punktet i Europa

Regn og tåke er normalt på Azorene. Eksponert fra Faja Grande

Basaltformasjoner ved Rocha dos Bordoes

Utsikt til naboøya Corvo

Fyret på Ponta de Albarnaz

"Tørrfisk-fossen" like nord for Faja Grande

Regnbue i "Tørrfisk-fossen" like nord for Faja Grande

Foss i Ribeira Grande

"BN" fra vestkanten

2011-10-23T22:57:00.001+02:00

Bloggen "Vestligste Europa" ble ferdigstilt i dag morges, men den for vente.
Søndagen var svært vindfull her på Flores, kuling i styrke. Imidlertid var retningen gunstig for yankee-er. Allerede i går merket vi resultatet av vestaværet og jeg oppdaget både amerikanerne plystresnipe og flekksnipe i Faja Grande. Så noe var absolutt på gang. I dag morges sjekket tidlig noen vatn før jeg brukte 2,5 time for å se om tropikkfuglen dukket opp. Det gjorde den ikke og jeg dro fra Fajazinha kl. 15.45 og kjørte til Ponta da Faja.

Potensielt parula-område i Ponta da Faja

-En god plass for amerikanske spurvefugler, sa Staffan Rodebrandt for noen dager siden.
Det var hundrevis av kanarifinker, bokfinker og gråspurver som furasjerte de små jordbrukslappene. Svarttrost og munk dominerte den tildels jungelaktige høyere vegetasjonen. Jeg gikk og tenkte på ordet "håpløst" da jeg skremte opp en liten sak. Heldigvis landet den 20 meter borte. Den pumpet kraftig med halen og en aldeles hvit undergump lyste mot meg. Jeg hadde 300 mm på skulderen og jeg dro av et par bilder. Kl. 16.58.17 (lokaltid) tar jeg første bilde av min første amerikanske spurvefugl på Azorene, ovnparula.

Mitt første parulabilde på Azorene

Den skulle vise seg å være temmelig lite sky (eller kanskje den var sliten). De tre kattene i området luktet amerikansk delikatesse. Kanskje det var best for parulaen at jeg og finnen Mika Bruun tok noen bilder av den. Kattene holdt seg i alle fall på avstand.

Hvis jeg kunne velge på øverste hylle, hadde jeg nok valgt enn annen amerikansk sanger. Ovnparulaen på Beiningen, Karmøy 25. oktober i 2003 var nok en større opplevelse. Uansett er jeg strålende fornøyd og ordet "håpløst" ble nok engang gjort til skamme.

PS.:

BN er for anledningen forkortelsen for Breaking News.

Hide Harrier

2011-10-21T10:02:00.001+02:00

Det er fuglekikkere fra flere europeiske land på Flores nå, selv om de fleste reiser i løpet av helgen. Onsdag ble jeg med noen engelskmenn til kaien i Santa Cruz der en RIBB lå klar for å frakte oss til naboøya Corvo. Håpet var bl.a. å få se purpursvale og stryparula. Tvilen på båttur økte raskt da jeg så de relativt høye bølgene og jeg ble igjen på Flores.

Præriesnipe

Noen finner fortalte de hadde skremt opp en præriesnipe lengst nord på øya. Denne amerikanske vaderen har stått på ønskelisten min lenge. Jeg begynte å tråkke mer intensivt og etter en halvtime oppdaget jeg den. I bakgrunnen satt finnene i bilen og fotograferte ivrig. Etter et par timer var deler av minnekortet dekket med megabites av den fascinerende vaderen.

Præriesnipe

Litt senere dro jeg kjensel på to andre finner og trodde først jeg hadde truffet de i Eilat, Israel.
-Nei, vi var på Utsira i fjor, svarte de.
På kvelden traff jeg noen bølgevåte småskuffa englendere. De fikk hverken se svalen eller parulaen på Corvo.
Østavinden har produsert litt rovfugler bl.a. dvergfalk, fiskeørn og to myrhauker. Torsdag brukte jeg mye tid for å finne myrhaukene. Alle skåderne så dem utenom meg og jeg følte det var relativt legitimt å omdøpe de til Hide Harrier (eng. navn: Hen Harrier).

Fiskeørn

Jeg satset nok en halv ettermiddag i Fajazinha torsdag og det ble igjen noen minutter med tropikkfugl-oppvisning og nye bilder til arkivet.

Småtropikkfugl

Sjelden eleganse

2011-10-18T23:29:00.001+02:00

I en langfriperiode i september 2009 dro jeg til Corvo på Azorene. Sammen med naboøya Flores er dette de vestligste områdene i Europa. Derfor er stedene gode for amerikanske fugler og da i særlig grad spurvefugler. For to år siden var jeg nok litt for tidlig i yankie-sesongen så derfor fant jeg "bare" noen amerikanske vadefugler og sitronerle. Sistnevnte var gledelig nok ny art for Azorene.

Nå er jeg tilbake i vestligste Azorene, men denne gang på Flores. Det var umulig å oppdrive ledig seng på Corvo, så da ble Flores redningen. Nå i midten av oktober er det betydelig større sjanse for se småfugler fra "den nye verden" enn i midten av september. Allerede har fuglefolk vasset i krem-arter fra USA, spesielt på Corvo. Mer info finnes på birdingazores.com (recent sightings).

Uansett etter en relativt lang reise, landet jeg tirsdag formiddag på Flores.

De siste dagene har det vært østavind her og dermed blir det minimalt med tilsig fra andre sida av Atlanteren. Så nå venter bare fuglefolk på lavtrykk fra vest.

Den kanskje mest attraktive fuglen på Flores i høst, småtropikkfugl, har holdt seg i og rundt Fajazinha. På ettermiddagen kommer den inn fra matsøk til havs og flyr altså merkelig nok rundt i landsbyen. Av og til lander den på tak og en fuglekikker spekulerte på om den var på jakt etter reirplass. I følge azorenekjenner og ansvarlig for birdingazores.com Staffan Rodebrandt, hekker den ualminnelig elegante arten i amerikanske farvann. Mao en skikkelig og ikke minst vakker godbit så langt øst.

PS:

Denne bloggen blir fullført på "wifi-trappa" til rådhuset i Faja Grande der jeg bor. Sirissene spiller uavbrudt. Av og til flyr en gulnebblire over med sin rare lyd. Østlig bris og 18 grader nå kl. 21.30 azorisk tid.

Bombeuka på Utsira

2011-10-13T16:28:00.003+02:00

For et par uker siden sendte jeg som (avtroppende) leder for Utsira Fuglestasjon en pressemelding til lokale medier; info om den såkalte Bombeuka på Utsira i uke 40.
Jeg var i intervju med Radio 102 og noen dager senere ringer en journalist og lurer på hvorfor vi kaller det Bombeuke. Det virker nesten som hun tror vi ikke har hørt om 22.07.2011 og jeg aner raskt en overskrift ala: Ornitologer uten empati. Jeg prøver forsiktig å fortelle at fuglekikkere har betegnet en sjelden fugl som en bombe i over 20 år og kommer med et par eksempler fra ellers i samfunnet.

Her er noen bilder fra Bombeuka på Utsira. Ei uke som var svært så ustabil, ikke minst værmessig. Uansett fikk drøyt 100 ivrige fuglekikkere mange gode opplevelser både fuglemessig og sosialt. Dessuten fikk mange fikk nye kryss.

Logo-arten til Utsira Fuglestasjon; gulbrynsanger

Den største bomba i uke 40; eikesanger

Ikke like store bombe; sibirpiplerke (ringmerket)

Ung rødstjert hann, gult hus i bakgrunnen

To av mange ivrige fotografer

Rødstjert. Poserende på dekorativt hvitt tregjerde

Flaggspett

"Skumvika" Resultat av nordvest sterk kuling.

PS.: Rune Bosy melder fra Østfold at de allerede på 1960-tallet sa "Bombe" om en sjelden fugl

50000...

2011-09-26T23:06:00.001+02:00

... treff på bloggen.

Første blogg ble lagt ut i oktober 2009. I snitt blir det 68 treff pr. dag i løpet av disse to årene.
Så da kan jo noen fyrverkeri-fotos som jeg tok under Hattelands 40 års-jubileum i Ullensvang sist lørdag passe.

Buddleia-blogg

2011-09-10T23:42:00.003+02:00

Admiral furasjerer på hvit buddleia

Sommerfuglinteressen var nok mer intens for noen år siden, selv om jeg aldri var hyper. Likevel plantet jeg to buddleia (sommerfuglbusk) i hagen i downtown Haugesund. Buskene er selvfølgelig flerårige og blomstrer temmelig seint, fra medio august og en måned framover. Blomstene lukter kraftig og det er "parafymen" som tiltrekker sommerfuglene. Admiral og neslesommerfugl er nok de vanligste artene, men jeg har også hatt den relativt sjeldne klipperingvingen og langtrekkeren tistelsommerfugl i hagen. På det meste har jeg observert over tjue admiraler samtidig.

Tistelsommerfugl furasjerer på hvit buddleia

Tistelsommerfugl raster i singel

Som et bevis på "magnetismen" i mine busker, så jeg for et par uker siden min eneste tistelsommerfugl i Norge i år. I ettermiddag fikk jeg nok en overraskende bombe i hagen, en dagpåfugløye. De er temmelig sjeldne for for Boknafjorden. Jeg har kun sett arten i midtre Nedstrand på Hauglandet.

Dagpåfugløye furasjerer på lilla buddleia

Dagpåfugløye raster i singel

Buddleia finnes i hvit og lilla variant og kan kjøpes i flere hagesentre. De bør klippes temmelig kraftig ned før vekstsesongen starter, f.eks. i april.

Når en bor tett på asfaltjungelen er buddleiaen en gledesspreder på seinsommeren. Så snart solen titter fram er det nesten alltid en flygende fargeklatt i nærheten.

Blek, men fattet

2011-09-01T22:41:00.003+02:00

Mine 14 dager på Azorene i august genererte et par mega-dipper på fuglefronten i hjemlandet; sibirjernspurv på Utsira og rødbrystspurv på Lista. Dette er fuglearter som jeg tvilsomt for oppleve igjen i Norge. For noen år siden hadde jeg vært sur noen dager etter slike meldinger på SMS-systemet, men nå er jeg langt mer avslappet og bryr meg ikke mye. Derfor reiser jeg langt mer utenlands og trives veldig med det. Så får noen kameler svelges innimellom. Imidlertid må det poengteres at slike sjeldne fugler ikke normalt dukker opp i Nord-Europa i august. Det normale er oktober og november. Så det var nok ikke bare meg som "gikk litt fem på".

Bukt på Kvitsøy. Boknafjellet i bakgrunnen

Mandag gikk jeg på en ukes fri og da meldingen om bleksanger på Kvitsøy tikket inn, var jeg relativt raskt med å klargjøre campingbilen.

Bleksanger

Jeg kom nylig hjem etter to døgn på øyperlen mellom Geitungen fyr ved Skudenes og Tungenes fyr i Randaberg. I løpet av ca. 24 aktive timer så jeg bleksangeren totalt i ca. 30 sekund. Den holdt seg hele tiden i "urskogen" på Kvitsøy, en ca. 50x40 meter plantning, men altså nesten umulig å få øye på.

Urskogen på Kvitsøy

Totalt registerte jeg i overkant av femti fuglearter i Norges minste kommune (i kvadratmeter). I tillegg til bleksangeren var absolutt lappsangeren en godbit og viser at Kvitsøy definitivt har kvaliteter som sjeldenhetslokalitet for fugler. Jeg fikk to utrolig kjedelige bilder av bleksangeren, mens lappsangeren poserte unormalt fint. Det skulle helst vært omvendt, men jeg tok det med en viss fatning.

Lappsanger

Morgenstemning i Ystebøhavn

Blått sjøhus også en sjeldenhet?

Og i morgen tidlig går turen til Røvær der en nær slektning av bleksangeren, ramasanger, ble observert i dag.

Så hvis jeg er heldig og får se fuglen, er bloggtittelen allerede klar.

Fjerde på tredje

2011-08-13T23:54:00.006+02:00

Jeg avslutter snart mitt fjerde besøk på øya Terceira, Azorene på under ett år. Primært har jeg frekventert så pass hyppig fordi her finnes Europas beste lokalitet for amerikanske vadefugler. Brakkvannspyttene ved Cabo da Praia er til tider på året som en magnet på fugler fra andre sida av Atlanterhavet. Dog har de siste dagene ikke hatt mange yankier, "kun" pygmesnipe og bonapartesnipe, så derfor har jeg vært mer en tradisjonell turist.

Terceira var den tredje øya som ble oppdaget for drøyt 500 år siden, derav navnet. Den har nest mest innbyggere på øygruppen og har en diger kombinert militær og sivil flyplass som USA også benytter ikke-ubetydelig. Det var bl.a. her Bush og Blair underskrev avtale om angrep på Irak i 2003.

Selv med fire besøk hadde jeg flere hull i turistattraksjonene. Og nettopp det største hullet bokstavlig talt, var imponerende; den vulkanske grotta Algar do Carvao. Den er 90 meter dyp og det er trapper helt til bunns.
Bildene kan umulig gjengi inntrykket. Den var som en svær katedral, bare at her hadde naturen selv stått for arkitekturen.

Vulkangrotta Algar do Carvao, tre mennesker nede til høyre

Vulkangrotta Algar do Carvao

Vulkangrotta Algar do Carvao, stalakitter

Mangel på fugler ga litt satsing på noen fantastiske øyenstikkere, Anax imperator. De jaktet over en liten pytt og var absolutt mulige å feste på billedbrikken.

Anax imperator

Ikke så værst nærfotofunksjon på Canon G 11. Lommeboka er bakgrunn

På Faial var jeg på en vellykket hvalsafaritur selv om sjøsyken var svært så merkbar. De siste dagene har vinden vært ubetydelig så jeg bestilte ny båttur med avgang fra største byen på Terceira, Angra do Heroismo. Mens det ble spermhval i forrige uke, ble det denne gangen to typer delfiner.

Da jeg hoppet i land 2,5 timer senere og 40 € fattigere, ble jeg "shanghaiet" av en kar fra et annet hvalsafari-firma.
-Kapteinen inviterer deg på tur om fem minutt, var hans overraskende budskap. De hadde nok sett mitt noe kraftige teleobjektiv og mente sikkert at det gagnet dem at jeg ble med på tur. Kanskje de mente jeg ville reklamere på firmaet, ikke vet jeg. Uansett ble jeg med.
Vanlig delfin

Rissodelfin

3 rissodelfiner
De siste dagene har det vært en nokså stort folklore-arrangement i Angra do Heroismo. Tilreisende fra mange land har deltatt med sang og dans i sine lands tradisjonelle drakter. Fra Norge registrerte jeg mange bunader. Det var flest deltakere fra Sør-Europa, men også fra Russland, Ukraina og Indonesia. Jeg fikk med meg enn økumenisk messe i den katolske katedralen lørdag og fikk tatt en god del bilder av vakre mennesker i vakre drakter.

Kvinnedrakt fra Ukraina

Sigarøya Sao Jorge

2011-08-10T21:37:00.000+02:00

Motlys, hull i klippe og sjø på vestligste Sao Jorge, Ponta dos Rosais. Homer Simpson?

Det er hovedstaden Ponta Delgada på øya Sao Miguel som har sigarfabrikk, men Sao Jorge (uttales sao sjårsj) er formet som en slank sigar. De drøyt titusen innbyggerne har ikke så mye mega å tilby turistene, men det er mange fantastisk godt merkede turstier i storslått landskap. Sao Jorge-osten er viden kjent og eksporteres bl.a. til Nord-Amerika.

Faja Caldeira do Santo Cristo

Fajas blir sett på en rekke veiskilt. Dette er spesielle landskapsområder unikt på Sao Jorge, som er dannet etter vulkansk aktivitet. De ligger helt i sjøkanten og kan muligens definerers som kryssord-ordet "ra", likt Mølen i Vestfold eller Børaunen i Randaberg. En av de mer spesielle er den veiløse Faja Caldeira do Santo Cristo på nordsiden av øya. Bygda ble fraflyttet etter jordskjelvet i 1980, men nå er husene mer og mer brukt i alle fall om sommeren. Jeg gikk fra Faja dos Cubres og brukte en drøy time.

På vei til Faja Caldeira do Santo Cristo

Spenstige farger i Faja Caldeira do Santo Cristo

På sørsiden av øya kan Portugals høyeste fjell Pico, på naboøya Pico, observeres så lenge skyene er medgjørlige.
Det fargerike kulturhuset i Velas. Pico i bakgrunnen
Jeg var fire dager på Sao Jorge og hadde leiebil mesteparten av tiden. Dermed fikk jeg sett hele øya fra fyret i øst til det "fraflyttede" fyret i vest. Også grunnet 1980-jordskjelvet ble fyrområdet avfolket p.g.a redsel for at bygningsmassen skulle rase i sjøen ved et nytt skjelv. Det står fortsatt fint, men er ualminnelig forfallent.
Mesteparten av tida var jeg i og rundt Fajas dos Cubres på nordkysten. Dette er et fint område for fugl, også for trekkfugler fra Nord-Amerika. Jeg hadde tre flekksniper og en kortnebbekkasinsnipe fra nettopp "den andre siden". Også den relativt sjeldne rosenterna fikk jeg på "skuddhold".
Faja dos Cubres
Voksen rosenterne

Faial, Azorene - mer enn havseilere

2011-08-05T23:52:00.001+02:00

I dag morges avsluttet jeg et kortere opphold på øya Faial som er den vestligste av midtøyene. Første døgnet hadde jeg rekorddyr leiebil; 103 €. Uansett, jeg kom meg rundt og fikk dratt inn de største severdighetene. Jeg begynte helt i vest, Capelinhos, der det på slutten av 1950-tallet var et kraftig og langvarig vulkanutbrudd. Resultatet var at mange hus ble askedekket og mange måtte evakuere hurtig fra området. Faial fikk dermed mangfoldige kubikkmeter med nytt areal og landskapet endret seg ikke-ubetydelig.

Capelinhos

Fyrettoppen ved Capelinhos

Jeg dro videre til øyas høyeste området der et to km bredt krater, Caldeira, selvfølgelig etter vulkansk aktivitet er iøyenfallende. Imidlertid er det svært vanlig med tett tåke fra tohundre meter og oppover på disse midtatlantiske øyene. Vel framme så jeg bare femti meter foran meg og måtte heller konsenterer meg om bilder av det enorme blomsterhavet av blå hortensia litt lengre nede.

Hortensia

Mulig navnet kommer fra byen Horta som ligger på Faial. Uansett virker det som blomstringen er på det mest intense nå i primo august og enkelte busker med tettsittende blomster, kan sikkert være fem-seks meter høye.

Vel nede i Horta hvor jeg bodde, var det sikkert 28 grader og det ble litt prominering blandt den mange ti-talls havseilerne som bruker byen til bunkring, reparasjoner mm. på krysning over Atlanterhavet. Dessuten finner nok de fleste tid til å tagge en liten bit av kaien.
-Her var vi... Det er sikkert flere tusen hilsener på sementen som er veldig underholdene å vandre på.

Fargerik kai i Horta

Torsdag morgen leverte jeg bilen kl. 10.30, men før det kjørte jeg opp til krateret og fikk se store deler av Caldeiraen.

Caldeira, som vel betyr krater på portugisisk

Etter lunch på den "verdenskjente" Cafe Sport var det hvalsafari som sto på agendaen.

Cafe Sport er severdig både ute og inne

Imidlertid dro båtene ikke ut hvis det "dødt hav". En time på overtid kom meldingen som vi ventet på. Det var observert Sperm Whale. Vinden øket gradvis, men den hurtiggående båten ble rakst gjort klar til forventningsfulle turister. Så bar det i minst 25 knop i retning øya Picos sørside. Etter en time ble et par spermhval sett på en liten nautisk mil. Båten gled sakte innpå og gradvis kom vi på skuddhold med fotoutstyret. Dog ikke alle. Flere matet flittig krabbene så det holdt. Jeg var klar for det samme fire ganger, men klarte hver gang "å svelge unna". Jeg hang ut et sidevindu på båten. Dermed kunne jeg bruke begge hendene, mens de som sto ute måtte holde seg med minst en hånd. Det var en spendt Moby Dick som sjekket bildene på Mac-en på hotellrommet. Kvalme og relativt store bølger tatt i betraktning, jeg var uallminnelig godt fornøyd.

Azorene - igjen; en teaser.

2011-08-01T18:36:00.001+02:00

I morgen tidlig vender jeg nesen nok en gang mot Azorene i midtre Atlanterhavet og lander på øya Terceira i underkant av tolv timer senere. Onsdag flyr jeg videre til Faial og blir et par døgn. Øya er kanskje mest kjent for havseilere som bruker byen Horta som bunkringsplass o.l. på vei over Atlanterhavet.

Havseilere og grafitti i Horta

Mange av disse benytter anledningen å male en hilsen på kaiene. Så i tillegg til vakre og store seilbåter, kan folk mingle rundt å se på fargerike grafitti-greier på kaiene.

Grafitti i Horta. I bakgrunnen Portugals høyeste fjell Pico på øya Pico

Capelinhos, Faials vestligste punkt; et lavaområde.

Fjellet Pico på øya Pico er ofte veldig severdig og ligger bare et stenkast fra Faial.

Fredag 5. august tar jeg ferga fra Horta til byen Velas på øya Sao Jorge. Her har jeg kun mellomlandet tidligere og det blir den niende og siste øya jeg besøker på Azorene.

Øya Sao Jorge er sigarformet. (flyfoto)

På Sao Jorge er det mange Fajas ( små pytter nær sjøen). (flyfoto)

Fargerikt jordbrukslandskap på Sao Jorge. (flyfoto)

Jeg blir på Sao Jorge i fire dager til jeg avslutter Azoreneturen med fem dager fuglekikking på Terceira. Søndag 14. august flyr jeg til Lisboa og blir et par døgn før returen hjemover.

Satser på at det blir blogg både fra Faial, Sao Jorge og Terceira.

Kaizers

2011-07-16T23:19:00.001+02:00

Første helga i juli var jeg fotograf i Haugesunds Avis. De aller fleste bildene ble eksponert på Rootsfestivalen i Vikedal, Vindafjord.
I følge festivalledelsen var hele 4000 blodfans i og rundt kjempeteltet da Kaizers gikk på scenen fredagskvelden. Mens alle hadde enorme forventninger til musikken, hadde jeg størst forventninger til energien i bildene. På større konserter er det ofte fotoforbud etter de 2-3 første sangene. På Kaizerskonserten var det fritt fram. Det gav ekstra muligheter for gode bilder. Så når bilfelger, tønner, vatn, gassmasker, militærhjelmer, bestemorslamper og "salmesykkel" er på scenen, bør det jo gi en ekstra dimensjoner i bildene. Det gjorde det til gangs. Terningkast 5 fra en fotografs vinkel.

Jeg bruker ofte manuell eksponering på konserter med scenelys, men er også innom Tv og Av. Ved de to sistnevnte blir det ofte en god del undereksponering, gjerne til - 2. Avhengig av lyset har jeg ofte kamerane på 1000 ISO.
For ikke å framskynde anskaffelse av høreapparat, er det svært lurt å bruke silikonørepropper når hode til tider er mindre enn en meter fra kubikkmetervis med høytalere. Jeg har derfor to silkonpropper fast liggende i fotobagen.

PS:
Muligens noen reagerer på mitt store frafall; at de siste bloggene ikke er spesielt natur-relaterte. Well... I fjor hadde jeg en flyblogg. Headingen på bloggen er tur- og fotoblogg. Så jeg føler vel at min "sti er ren".

Annerledes fototur, dag 3

2011-07-12T20:18:00.006+02:00

Morgenvask i bekk, havregrøt og kaffi. Vanlige morgenprosedyrer i campingbilen, men kl. 8 var jeg operativ i Kinsarvik. Antall pressefolk var noe redusert. Den første timen tok jeg noen filmsnutter i bygda og sendte til Scanpix. Det vi ventet på var at vrakdeler skulle fraktes til Air Lift-basen i Husadalen. Ryktene sa at de skulle komme i tolv-tida, men de kunne jo komme før. Så kl. 10 var jeg og to-tre andre fotografer på plass ved hangaren til firmaet. Fortsatt var det fotobegrensninger, men de mer erfarne gikk i forhandlinger med Air Lift-ledelsen. Gradvis ble noen av begrensningene lempet og etter et par timer ble vi invitert på særdeles god betasuppe og rundstykker. VG-fotograf Hallgeir Vågenes fortalte om sin vandring fra Øvre Eidfjord til helikoptervraket dagen før. Han brukte drøyt seks timer tur-retur, men fikk jo eksklusive bilder. Vågenes foralte at skadestedsleder virket imponert at noen hadde gått inn. Samtidig treget de andre fotografene; at de ikke hadde gjort det samme.

Adm. dir i Air Lift Johnny Skoglund fotfølges av NRK

Klokka ble ett og to. Det føltes som verdensmesterskapet i venting. Kraftige regnbyger forringet ventingen enda mer. Det var stor helikoptertrafikk, men vrakdeler så vi ingeting til. På kvelden skulle det være minnesamling for pårørende og venner i Kinsarvik kirke og presse kunne filme/fotografere kirkerommet i forkant. Klokka ble tre og fire. Først kl. 16.10 kom første helikopter med vrakdeler.

Vrakdeler på vei

En halvtime senere kom siste løftenett med helikopter-rester. Jeg fikk akkurat noen bilder av "halen" før rask retur til Kinsarvik og sending av bilder og filmsnutter.

Halen fra ulykkeshelikopteret

Fem røde roser og fem hvite lys i Kinsarvik kirke sitter fortsatt sterkt i minne.

Kinsarvik kirke

Vaktsjefen på Scanpix sendte SMS og sa at NRK Dagsrevyen var desperate etter film fra vrakdelenes ankomst ved Air Lift sin base i Husadalen. Jeg registrerte jo at NRK-fotografen dro litt for tidlig fra basen.

-Du får dra til satelittbussen deres og overføre filer, var beskjeden fra Jon. En time senere brukte Dagsrevyen nesten ett minutt fra Canon 7D-kamera.

TV 2 sendte fra plenen utenfor Kinsarvik kirke

Før minnesamlingen i Kinsarvik kirke

Soknepresten etter minnesamlingen

Klokka ti var jeg ferdig med oppdraget. Flere ti-talls bilder og filmsnutter var sendt over fjellet til Oslo i løpet av to døgn. Alle større mediehus abonnerer på Scanpix sine tjenester. Dermed blir bilder ofte brukt.

Nesten umulig å vite hvor bildene tok veien, men jeg har registrert f.eks. forsidebilder i Bergens Tidende og Haugesunds Avis to dager på rad samt bilder i Dagbladet og Bergensavisen. Dessuten ble jo webbilder benyttet i stor grad, også av NRK og TV 2.

I tillegg til et interessant oppdrag fikk jeg se andre fotografer i arbeid. Det er alltid mye å lære.

Annerledes fototur, dag 2

2011-07-11T20:21:00.002+02:00

Air Lift på vei til ulykkestedet ved Dalamot

Jeg våkna kl. 5.45 og allerede før frokost, havregrøt og kaffi forøvrig, kom et Air Lift-helikopter rett over meg med retning ulykkestedet ved Dalamot. Så mens grøten gled ned sendte jeg dagens første bilde til Scanpix.

Jeg dro de to-tre km. ned til Kinsavik og var mesteparten av formiddagen der, i og rundt heradshuset.

En kommune i sorg, utenfor heradshuset i Kinsarvik

I løpet av natta hadde mange pressefolk ankommet både fra Oslo og Bergen og heradsstyresalen ble omgjort til pressesenter. TV2 og NRK rigget paraboler på tak i tillegg til medbrakte satelittbiler.

Politiet hadde satt flyforbud på åtte nautiske mil rundt ulykkestedet og noen fotografer spekulerte å traske i seks timer. Kl. 10 fikk jeg melding om at jeg måtte være klar i Lofthus hvis NRK sin søknad om å filme tett på fra helikopter ble innvilget. Scanpix skulle da formidle pool-bilder til interesserte redaksjoner.

NRK chartret helikopter

En drøy time senere var søknaden godkjent og vi lettet i 12-tiden. Sammen med NRK var det også filmfotograf fra TV 2.

På vei mot Dalamot, Hardangerjøkulen i bakgrunnen

Ulykkestedet nær Dalamot

En snau halv time senere var vi trygt på bakken i Lofthus og bilder ble sendt samtidig som politiets pressekonferanse startet i heradsstyresalen.

Pressekonferanse

Kan anbefale en halv liter havregraut til frokost. Sult blir nesten et ukjent behov, men jeg fikk tid til en Club Sandwich på Kinsarvik Cafe.

Resten av dagen var jeg stasjonert ved Air Lift sin base for å dokumentere "interessante" ting. Ledelsen i helikopterfirmaet sperret av områder som reduserte innsyn, så da var det greit med kraftig teleobjektiv.

Ørnulf Lien i Havarivernkomisjonen returnerer fra Dalamot

Jeg avtalte om å dekke ulykka for Scanpix også onsdagen og overnattet ved den fantastiske fossen ved Kinso kraftverk innerst i Husadalen, men bare en km. fra basen til Air Lift.

Annerledes fototur, dag 1

2011-07-10T23:37:00.002+02:00

Forrige mandag gikk jeg på fem dagers fri og hadde to turalternativer; Jæren eller togbygda Flåm. Imidlertid var været noe usikkert, så jeg tok det med ro og lette heller etter en hærfugl på Karmøy seint mandag ettermiddag.
Kl. 20.39 registerte jeg to tapte anrop fra billedbyrået Scanpix.
-Nå har det skjedd noe, var min tanke mens jeg ringte vaktsjeften.
-Kan du dra til Hardanger? Helikopterfirmaet Air Lift i Ullensvang er rammet av en alvorlig ulykke, informerer Jon i andre enden.
Tjue minutter senere sitter jeg i campingbilen med mye fotoutstyr.
- men tok jeg med blitzen?
Jeg har ikke tid å sjekke for Scanpix ønsker bilder "så fort som mulig". Fem personer er visst omkommet.
Klokka 23.15 ankommer jeg Kinsavik og river av et par bilder utenfor heradshuset, før jeg kjører opp i Husadalen der Air Lift har sin base. Jeg finner ingen blitz, men det er fortsatt en smule fotolys på 1600 ISO. Et Sea King lander på basen, men letter ett minutt senere. Kl. 0.30 er tre bilder sendt fra mitt "kjøkken-kontor" i campingbilen og senga er heldigvis bare en halv meter unna.
-Kan du jobbe i morgen også, er siste spørsmål fra Oslo.
Jeg bekrefter dette og sovner temmelig raskt.

Sea King i Husadalen, Ullensvang

Hardangervidda - "bare" 3,5 timer unna

2011-06-29T09:34:00.006+02:00

Først stor takk til Stavanger Foto for ny sponsoravtale. Jeg vil sterkt anbefale butikken relatert til gode priser, gode råd og ikke minst glimrende service. Besøk gjerne deres butikk i sentrale Stavanger eller via deres webside, se linken på høyre side.

På vei til Hardangervidda. En mastefri Ulvkfjord

Utrolige 26 år er gått siden jeg hadde min første tur til Hardangervidda. Summering viser at det er kun seks år jeg ikke har besøkt høyfjellsletta siden 1985. Jeg har overnattet i telt, campinghytter, turisthytter og campingbil. Allerede første året oppdaget jeg det fantastiske Tinnhølen-området en drøy mil sør for Dyranut turisthytte. Så det er stort sett her jeg har holdt meg. Selv om det er en god del fotturister og stangfiskere, finner jeg alltid steder som er lite tagget med turistforeningens røde T-er.

En sjeldenhet for meg på vidda, DNT sine røde T-er

Utvilsomt er det lokallagsekskursjonen i 1995 som sitter best i minnet. Olav Lepsøe og meg var ute av teltet da sola rann. Noen fiskemåker stupte ned mot bakken et par hundre meter borte og jeg sier til Olav:

-Kanskje det er en rev de prøver å jage.

Vi smøg i retning "reven". Jeg sjekket teleskopet og ble ikke-ubetydelig sjokket. På vei til vidda spøkte vi mye om at snøugle burde være mulig, selv om den ikke hadde hekket der på over tjue år. Nå var den i teleskopet, men Olav trodde meg ikke. Jeg prøvde igjen:

-Se Olav, snøugle.

Vi hadde visst snakket for mye om arten og jeg måtte til slutt styre hodets ene øye ned på teleskop-okularet.

-Nei, det er jo ei snøugla, sier han på strilamålet.

Vi småsprang til leiren og vekket resten med "Snøugle".

Ordspillet "Den må dere lengre på landet med", var lett å "høre". Ingen trodde oss, men de forlot nå soveposene og ble med. Noen minutter senere var det stor stemning rundt frokostbordet.

Nylig returnerte jeg fra nok en tur til Tinnhølen. Her er noen bilder fra søndagens 9,5 timers tur.

Fjellfiol

Lappspurv hunn

Østre del av Langavassmyra

Vestre del av Langavassmyra

Linjer, former og speiling i elva Eitro

Gadget-bærende skygge lusker over ei snøfonn

Halvveis. Velfortjent rast etter fem timers trasking med tolv kg. utstyr

Utlendinger kan reise i dagevis for å komme til Hardangervidda. Fra Haugesund tar det ussle fire timer og da er en stopp i Odda med i reiseregningen.

Leiebilblogg

2011-05-28T21:46:00.006+02:00

21 km med hullete grusvei.i Extremadura, Spania

Fuglekikkere er ikke utenkelig leiebilfirmaenes værste kundegruppe. Ikke at jeg tror det er så mye bunking, kanskje mindre enn gjennomsnittet. Dette grunnet lite bykjøring og trange parkeringshus. Imdlertid får støtdempere til gjengjeld gjennomgå på humpete grusveier eller der det ikke er vei og understellet kan nok få noen skraper.

Suzuki leiebil i grøfta. Øvre Pasvik mars 2007.

Jeg må innrømme at jeg var utrolig heldig med leiebilen i Øvre Pasvik i mars 2007. Firhjulstrekkeren skar ut og havna i grøfta milevis fra nærmeste redningsbil. Jeg praiet en av forsvarets større biler som skulle enda lengre opp i dalen. Den fikk meg raskt på veien og utrolig nok var det ikke en ripe i lakken.

Her var det bare å snu. Pyreneene, Spania. Mars 2010.

Jeg leiet min første bil i 1988 i Eilat, Israel og siden har det blitt noen flere der i tillegg til Spania, de kanariske øyer, Madeira, Azorene og Alaska. Det er nok minst et halvt år i leiebil totalt.

De aller fleste leiebilfirma i Alaska har fotbud mot å kjøre Dalton Highway. Også vår bil.

I det siste har jeg registrert at noen firma kan levere bil som er halvskitten eller "har glemt" å fylle bensintanken helt opp.
Imidlertid har jeg aldri fått så skitten bil som den jeg returnerte på Terceira, Azorene i februar 2011 etter 1,5 dags leie. Jeg kjørte ikke grusveier og det var ikke nedbør, men på Terciera er det kyr. Mange kyr. To ganger om dagen blir mange av disse geiledet via smale veier til mobile melkemaskiner. På disse veiene observeres mer ku-skit enn asfalt og bilen kan ualminnelig raskt bli tilsmusset. På nært hold blir det også landlige dufter. Da jeg leverte bilen til Hertz sa jeg som sant var:
-Dere har jammen mange kyr på denne øya.
Da flyet lettet var Mastercardet trukket 29 € ekstra. Jeg er sikker på at de ble vel brukt. Eneste minuset var at jeg ikke dokumenterte bilen.

Vei?, Extremadura, Spania. April 2011.

Vei?, Extremadura, Spania. Mai 2011.

PS.: Får håpe fuglekikker og Avis-ansatt Dag Gjerde i Hordaland ikke leser denne bloggen ;)

Ekstrem fare for liten fugl

2011-05-22T19:56:00.000+02:00

Kjempen gåsegribb i Monfrague

Monfrague i nordlige Extremadura, Spania er kanskje mest kjent for sine gribber som turister får nærkontakt med på borgen Castillo de Monfrague. Fuglekikkere er muligens mer interessert i iberiaørnen og kafferseileren som til tider kan være lett å observere i området.

I min jakt på blåtrostbilder langs hovedveien i Monfrague, ble jeg oppmerksom på en fotograf som sto ualminnelig nær kjørebanen. Jeg stoppet og så et reir i fjellveggen seks-sju meter fra meg.
-For en plass og legge reir, sa jeg halvhøyt.
Det lå en meter over veg-nivået og utrolige en halv meter fra den hvitstiplede vegmerkingen. Dette var virkelig et høyrisiko-hjem. Biler passerte i underkant av en (1) meter fra reirkanten. Interessen ble ikke mindre da det var den vakre klippespurven som hadde plassert reiret slikt og de fem ungene var snart klare for å forlate reiret.

-Hvor skulle de ta veien? Reiret lå i en aldeles loddrett fjellvegg så ungene kunne kun havne et sted - i veien. Jeg fikk noen bilder av foreldre som matet og filmet passerende kjøretøy. Dagen etter var jeg tilbake og da var ungene ute av reiret. Det virket svært så dødt. Etter et par minutter kom en av de voksne med mat. Den fløy ned i noen gresstuster som var ca. 20 cm. fra veibanen. Like etter kom den andre med mat. En av ungene hadde kommet seg opp og inn i en kløft. Den fikk mat, men kunne ikke komme seg videre derfra, utenom via veibanen.

Etter mine vurderinger var det bare snakk om tid før ungene lå flate på asfalten. Så derfor flyttet jeg to unger ti meter der de kunne være mer trygge til flyferdighetene var forbedret. En gruppe italienske fuglekikkere så min redningsaksjon og det ble en relativt heftig debatt mellom meg og en av de italienske damene. Det virket som hun hadde den gamle inngrodde oppfatningen at foreldre ville forkaste ungene hvis de kjente menneskelukt i fjærdrakten. Argumentene hennes stilnet fort da foreldrene kort tid etter matet "mine" omplasserte unger. Jeg oppdaget en tredje unge, men måtte dessverre konkludere at to søsken etter all sannsynlighet var bildrept etter bare noen timer utenfor reiret.

A blue day

2011-05-03T22:47:00.002+02:00

I slutten av april i 2010 skrev jeg bloggen "Gromme gribber og grusomme Grønning". Vi var på fjellet Monfrague i Extremadura og jeg skrev bl.a.:

Jeg har aldri i mine 30 år som fuglekikker sett en trost som henger på seilfluktlignende vinger. Dette fikk altså (John, red anm.) Grønning bilder av. I medlys. Av en blåtrost hann. Aldeles.

Da jeg entret det samme fjellet i dag morges var det jo ingen tvil om at opplevelsen fra i fjor satt vemmelig sterkt i minnet. Jeg hadde først et mikroskopisk håp som økte noen hakk da en blåtrost hann tok en kort sangflukt mens jeg skiftet batteri. Svevevennlige vinder økte gradvis mengden tettpåflyvende gribber. På nytt hørte jeg blåtrostens sang. Nå var jeg klar og fikk flere bilder i relativt fint medlys.

Gleden bruste ikke ubetydelig. Dagen brakte både mange titalls gåsegribber, munkegribber, kafferseiler, alpeseilere, næropplevelse med pirolsang (jeg sto rett under treet) og et par med klippespurv som hekket en halvmeter fra den smale veien som passerer Monfrague-området.

Gåsegribb

Stop it!

2011-04-30T22:03:00.001+02:00

Før oksen falt død i bakken ble den hånet ettertrykkelig.

I byen Trujillo i Extremadura arrangeres ostefestival og tyrefekting i månedskiftet april/mai. I fjor deltok jeg på begge arrangementene. Dvs. jeg var tilskuer i en drøy time på "Plaza del Toros", tyrefekterarenaen. Da var ubehaget steget så mye at jeg hadde best av å forlate åstedet. Før jeg kjøpte billett hadde jeg en ikke-ubetydelig kamp med meg selv: Skal-skal ikke. Dessverre falt jeg i den grøfta som mange turister gjør. Det blir sagt at turistene langt på vei holder liv i tradisjonene. At spanjolene gjorde dette for femti år siden er en ting, men at de i vår moderne verden får lov til dette er for meg ubegripelig. Heldigvis har distrktet Catalonia forbudt grusomhetene.

Hele 15 minutter tok det før oksen ble slept ut DØD

Da jeg fløy fra Minneapolis til Anchorage i fjor sommer, satt jeg like ved en mor og en datter på ca. ti år. Avkommet provoserte moren flere ti-talls ganger og moren repliserte hver eneste gang med "Stop it!"
Turist i Spania? Hold deg unna "Plaza del Toros".
Jeg er klar over at min stemme har en ubetydelig autoritet, men uansett vil jeg si:

Stop it!

Håp om at tyrefekting revner snart

Tyrefekting trenger ikke å resirkuleres. Grav det ned!

I år la jeg kun Euro igjen i ostehandlernes lommer og hadde nok med å bilder av plakatene som hang over alt.

Jeg har bilder i arkivet fra fjorårets tyrefekting som jeg ikke orker å se. Derfor blir det heller ingen publisering.

Extremadura - igjen

2011-04-29T21:46:00.000+02:00

Vakkert landskap og mengder av fugler har ført til en viss forelskelse i Extremadura i sørvestre Spania. Var der første gang i 2008. Året etter la jeg Spaniaturen til Andalucia, men i 2010 var jeg tilbake i Extremadura. Så når Tippeligaen tok en cup-pause nå i slutten av april, klarte jeg å trykke inn en ni-dagers tur til nettopp Extremadura. Bor på samme hostalet som i fjor, i Santa Marta. Før avreise viste yr.no mye regn, men det har knapt vært noen dråper. Jo, det regner etter mørkets frambrudd, men det er greit for meg. Torsdag kveld var det et fantastisk lys og i denne bloggen blir det mer trær enn fugler.

Middelhavstær i Trujillo

Stortrappe nær Santa Marta

Fortsatt noen esel igjen

Et lite stykke Amerika

2011-03-09T20:24:00.003+01:00

Googlet overskriften for å se om den kunne brukes. Joda, Thailand og Norge kom øverst på lista. Lengre ned dukket interessant nok Bjørn Fuldseths blogg fra Cabo da Praia, Terceira, Azorene i november 2009 opp.
-Et lite stykke Amerika
Det var nettopp Bjørn som var min reisekompis i Alaska i fjor.

Imidlertid føler jeg "mitt" Amerika nå i februar, brakkvannsområdet Paul da Praia i byen Praia da Vitoria tre km lengre nord enn Cabo, topper Bjørns bloggarter. Jo, jeg vet at Cabo sannsynligvis er Europas beste spot for amerikanske vadere og jeg hadde fantastiske dager der i september 2010.

Jeg tok et langt døgns avstikker til Terceira på min Santa Maria-tur forleden. Mest for å fylle Azorene-lista med nye arter; gulkronehegre, islom, plystresnipe, grønnstilk, bøffeland ++. De fleste ble krysset av med stor tilfredshet og jeg passerte som første nordmann hundre arter på øygruppen. 25 av disse fra Nord-Amerika.

Ringand hann med vingerist og bøffeland hunn

Da det lange Terceira-døgnet gikk mot slutten satte jeg meg ned ved bredden av Paul da Praia med langlinse og håp i blikket. Den trofaste herodiashegren viste seg på fint hold, men jeg hadde mer lyst på fugler med svømmehud; amerikasothøne, bøffeland, purpurhodeand og tre ringender. Jeg satt to timer i fint medlys, men resultatet var nedslående.

-Ønskeartene sover nok bak holmen der, var min konklusjon.
Innsjekking på flyplassen nærmet seg veldig så jeg flyttet meg på motsatt side av holmen. Med en viss fare for å skremme yankee-ene. Neida. Flere var visst fortsatt langt inne i søvnens verden. De merket meg knapt. I løpet av halvtimen fikk jeg flere brukbare bilder.

Eksklusiv amerikansk trio. Sovende purpurhodeand hann, ringand hann og bøffeland hunn

Amerikasothøne

Flyplassen

2011-03-05T14:05:00.002+01:00

Da jeg gikk på Haugesund Sykepleierhøyskole på 1980-tallet hadde vi legendariske Helga Dagsland i sosiologi. Hun hadde ofte et spesielt ansiktsuttrykk da hun myste ut over kullet og bl.a. fortalte om det sosiale systemet med sin noe gammeldagse haugesundsdialekt. Jeg fant fram notatene og der står bl.a.:

-Et sosialt system er utkrystalliserte strukturer som tilsikter bestemte mål. Det består av subsystemer i gjensidig avhengighetsforhold og har systemgrenser. Dette hindrer ikke at systemet påvirkes av andre systemer og påvirker disse.
Kjennetegn: Nærhet, Likhet og komplementaritet
Systembetingelser: Rekruttering, sosialisering og produksjon

Så nevnte Dagsland eksempler på sosiale systemer: Sykehuset, familien, bedriften, fengselet, skipet...

Jeg opplevde "mitt" sosiale system, flyplassen, da jeg forleden var fem dager på Santa Maria, Azorene. Jo, jeg landet på den store rullebanen og fikk leiebilen her, men det var så mye mer. De beste fugleområdene på øya lå på begge sider av flyplassgjerdet, jeg var selvfølgelig på utsiden. Imidlertid var jeg også på terminalområdet flere ganger om dagen. Mest for å benytte det trådløse nettverket, men også for å se på fly samt spise på den veldig gode restauranten "Concorde".

Notater, Birding Azores via WiFi og lunch

Russiske Anatonov 124 fikk tekniske problemer over Atlanteren og måtte lande på vei til Europa

Russiske Anatonov 124 like etter avgang. Svært cargofly

Rutefly til Sao Miguel

Avianca måtte avbryte flyvningen mellom Madrid og Columbia...

...pga. en passasjer som oppførte seg lite bra...

...og noen av de lokale planespottere hang på "gratishaugen".

Kastet av I

Kastet av II

Etter 1,5 time på vei videre til Columbia. En Airbus 330

Om de store flokkene med hvitbrystlo, de tre tobelteloene, tårnfalkene og steinskvetten som til tider holdt seg innenfor flyplassgjerdet var en del av det sosiale systemet kan vel diskuteres, jeg velger å mene at de til en viss grad var det. Hvitbrystloene brukte taxebanen til rasting og de som hekker innenfor gjerdet får en ikke-ubetydelig beskyttelse fra menneskelig aktivitet.

Santa Maria

2011-03-03T15:16:00.004+01:00

Knapt 189000 dager etter Christopher Columbus, landet jeg på Azorenes sørligste og østligste øy Santa Maria som er det tredje minste i øygruppen. Columbus gikk i land i bygda Anjos i 1493 på retur fra Amerika. Han ble visst nok arrestert av lokalbefolkningen. De trodde vel han var ikke ubetydelig "loco" da han forkynte budskapet at "Amerika" var oppdaget. Etter en tid fikk bygda vite at de hadde en skikkelig A-kjendis bak murene. Oppdageren ble sluppet fri og øya fikk nytt navn, nemlig etter båten til Columbus.

Christopher Columbus på sokkel i Anjos

Landsbyen Anjos på nordvestre Santa Maria

Trollet i Anjos, Columbus?

Santa Maria er 97 km2 stor og har ca. 6000 innbyggere. Høyeste fjell strekker seg drøyt 500 moh. I vest er lite vegetasjon og temmelig flatt, mens østre del er mer kupert og tredekket. Største byen heter Vila do Porto. Ellers er det landsbyer spredt rundt mesteparten av øya. Ved Praia er det en relativt stor sandstrand som er sjeldenhet på Azorene. Det blir også sagt at Santa Maria er den mest solrike øya her ute i midtre Atlanteren.

Vestlige Santa Maria

Ihleu da Vila. Flere lirearter samt sotterne hekker

Utsikt mot sørvestlige Santa Maria

Utsikt mot østlige Santa Maria

Fyret ved Ponta do Castilo

Foss nær landsbyen Maia

Fantastisk kulturlandskap nær landsbyen Maia

Håndbagasjeblogg

2011-03-01T00:02:00.002+01:00

Har du kjent på spenningen når din håndbagasje spekket med fotoutstyr er litt for stor og kanskje litt for tung til å bli godkjent av flyselskapet?
De siste årene har jeg bedrevet en del reisevirksomhet og føler jeg har fått noen erfaringer med å få Think Tanks Airport Security trillekoffert i størrelsen 35,6 x 55,9 x 22.9 cm med inn i cabinen. Om du ikke har denne saken, har du kanskje en ryggsekk e.l. som er ubehagelig stor. Think Tank har tre trillekofferter. Jeg har den største og minste og er svært så fornøyd med de.

Innsjekking:
Det største problemet oppstår som regel her. Det er viktig at du ikke har håndbagasjen med til desken. Hvis flere reiser sammen bør det ikke bli noe problem. Da får du noen av dine medreisende til å passe håndbagasjen. Du har mao ord bare kofferten e.l. til innsjekkingen og du går alene. Så bytter dere evt. etterpå. Da kan det være en fordel å ha gjort internettinnsjekking slik at dere kan koordinere eventuelt seteplasser.
Reiser du alene kan det bli mer komplisert. Personalet kan fort spør om å få se håndbagasjen og kanskje værre, de ber deg sette den på vekta. Her funker følgende:
Har du bilen på flyplassparkeringen lar du håndbagasjen stå i den mens du sjekker inn bagasjen. Vær ute i god tid slik at du kan hente håndbagasjen etterpå. Har du leiebil passer du på å reservere den så lenge at du ikke trenger å levere den før etter innsjekking av bagasjen. Også her er det det viktig med god tid.
Større problemer kan oppstå hvis du ikke kan benytte biltrikset. Tidligere var det oppevaringsbokser også på flyplasser, men disse er fjernet relatert til bombefare. Jeg har spekulert meg grå i håret på hvor håndbagasjen skal være ved innsjekkingen. Det nytter nok ikke å spørre i butikker eller restauranter om de vil passe den, dog jeg har aldri prøvd. Har du gode nerver kan du jo be noen andre i innsjekkingskøen eller andre reisende på flyplassen om å passe håndbagasjen. Dette har ikke jeg våget eller vil nok ikke benytte denne metoden. Så da blir det å plassere håndbagasjen liggende bak kofferten på flyplassens trillevogn slik at den blir forhåpentlig skjult og håpe at de ikke spør om håndbagasje. Min erfaring er at det kan svare seg å sjekke inn hos en mann bak desken. Det virker som kvinner er mer interessert i å se håndbagasjen.
Må innrømme at jeg har tatt en "hvit løgn" og sa nei da jeg ble spurt om jeg hadde noe mer. I Barcelona måtte jeg vise Think Tank-en en gang. De så størrelsen og veide den; 18 kg. Damen godtok mitt argument om at det var dyrt fotoutstyr. I Lisboa gikk øyene trill rundt på KLM-damen da jeg satte trillebagen på vekten. Det tok flere sekunder før hun skjønte at den var så tung. Øynene flakket fra de digitale vekt-tallene, via håndbagasjen til meg. Her nyttet det ikke med argumentasjon og jeg måtte betale kr. 55 €, men jeg fikk den med som håndbagasje. Jeg aksepterer selvfølgelig å betale, hun gjorde bare jobben.
Mitt siste triks som jeg har store forhåpninger til er å fake en telefonsamtale når du sjekker inn bagasjen. Du prater i en "død" telefon, leverer pass og bagasje og virker gjerne litt ivrig i telefonen. Da kan det se ut som personalet ikke vil forstyrre og lar være å spørre om håndbagasjen.

Security:
Her er det ytterst sjeldent problemer. De kan be om at du skal åpne, men det skjer aldri noe mer.

Boarding:
Er du bakerst i køen, kan jeg nesten garantere at du ikke får plass til bagen i hattehyllen. Da er alt opptatt og svær bag går som regel ikke under sete på de vanlige flytypene.
Vær langt framme i køen og gå med trillekofferten bak ene låret og ha den på motsatt side av boardingpersonalet. Da blir den litt skjult. Ha eventuelt en jakke slengende over.
Jeg opplevde en annen gang i Barcelona at de sa på høytaleren at det skulle være en ekstra sjekk på håndbagasjen, men det skjedde heldigvis ikke.

I flyet:
Da er du forhåpentligvis kommet trygt innenfor flykroppen. Også her er det lurt å ha trillekoffert på motsatt side av "Welcome-vertinnen". Du er selvfølgelig svært så smilende.
Vær rask med å plassere monsteret i hattehyllen. Eventuelt sjekk om lokket går igjen. Også her virker det som mannlige pursere er mer laidback med stor håndbagasje. I et lite fly på Azorene plasserte en mannlig purser Think Tanken i eget sete med sikkerthetselen rundt. Han reagerte ikke på tyngden selv om grensen hos SATA er seks kg. håndbagasje.

Think Tank-en trygt i hattehyllen på en SATA Airbus 320

Think Tanks webside

Har du gode råd i håndbaggasjelivet, er det god plass i kommentarfeltet under.

Første i WP

2011-02-27T11:18:00.008+01:00

Fuglesupportere har mange drømmer, men et par er sannsynligvis ganske vanlige. Nemlig å finne en ny fugleart for Norge eller enda mer ekstremt: Å finne en ny for Western Palearctic, se kart. Jeg er ikke deltakende i noen av "klubbene", men har to andrefunn for Norge.

WP-kart

I fjor høst var jeg to turer til øya Terceira på Azorene. Uvitende om at nettopp der var en gulkronehegre som den første for WP. Fuglen skal visst nok hatt tilhold på moloen i byen Angra do Heroismo siden juli 2010, men det var lokale folk som så en rar fugl som de ikke visste hva var. Så da fuglekikkere fikk se den trodde de først det var en ungfugl av den europeiske natthegren. Bilder ble først publisert i januar 2011.

-Dette er jo en den amerikanske gulkronehegren, var ekspertenes umiddelbare reaksjon.

Gulkronehegre

I høst bestilte jeg tur til øya Santa Maria på Azorene. Avreise var 14. februar 2011. Så da fuglefolk daglig la ut oppdateringer på at hegren var stabil og jeg var på Azorene, ble fristelsen for stor. Det ble et sidesprang til Terceira.
Først var jeg særdeles fornøyd med å få se fuglen og få noen bilder på hold. Jeg viste fuglen til en kanadisk seilbåtsentusiast og han gav meg tilgang på ei flytebrygge der avstanden til hegren var kortere. Stiv kuling genererte dønninger også innenfor moloen og det var ikke så lett å få bilder noe som videoen nederst viser.
Sjefen for havnevesenet ga meg ly i kuling og regn og jeg lovte å sende et par bilder. Dagen etter var jeg virkelig på hugget. Da spurte havnesjefen om jeg var fornøyd.
-Nja, var mitt ærlige svar.
-Jeg skulle jo hatt tilgang på båt for å komme enda nærmere.
-Det fikser jeg, sa han spontant .
Ti minutter senere lå jeg flat i en gammel pram og fyrte løs samtidig som jeg dirigierte styrmannen.

Gulkronehegre

Gulkronehegre eller Yellow-crowned Night Heron hekker i sørøstlige USA og på noen av de karibiske øyene og var kanskje ikke en forventet art i WP. Selv om den er en "natthegre", er den også dagaktiv. På menyen står både krabber, fisk og frosker, men også små skillpadder. Den er betydelig mindre enn gråhegren. I voksen drakt er fuglen svært så vakker og det går jo an rent fotomessig å håpe at den holder seg så lenge i Angra.

The American Dream

2011-02-22T23:33:00.002+01:00

Tobeltelo

Fristelsen ble for stor.

Fem dager på Santa Maria, Azorene var definitivt vellykket med "hele" tre tobeltelo og ny antallsrekord av rødvingetrost (7 ind.) på øygruppen.

I 2010 ble det for første gang konstantert hekking av tobeltelo i Europa, nemlig på Santa Maria. For å fullføre mitt mål om å besøke alle de azoriske øyer, var turen kommet til Santa Maria. Håpet om å få se loene var selvfølgelig til stede, men da et par dager gikk uten observasjon falt forventningene betydelig. Derfor var det særdeles gledelig da jeg de tre siste dagene fikk se disse B-gjenglignende vadefuglene som normalt har sin utbredelse i Nord-Amerika. Til og med få observere at paret hadde noe på gang i år også, de paret seg et par ganger. Ellers var vestre deler av Santa Maria bare nydelig. Åpent kulturlandskap. Kunne minne om enkelte steder på Færøyene. Kommer tilbake til Santa Maria-blogg etter hjemkomst.

Meldinger fra "naboen" Terceira de siste ukene har berettet om en ny hegre for Western Palearktic, nemlig gulkronehegre. Den skal visst nok har vært på øya både da jeg var der i september og desember. I tillegg bl.a. bøffeland, indianerbekkasin og plystresnipe som nye arter siden mitt forrige besøk. Som alltid er det noe lettere krydder i tillegg. Så nest siste kvelden på Santa Maria bestilte jeg tur til Terceira via Sao Miguel. Planen var opprinnelig å ha et par dager nettopp på Sao Miguel før retur til moderlandet, men det blir nå kun et noe ubenyttet hotellrom og en leiebil som for det meste nå blir brukt til skyss mellom flyplass og hotell. I dag morges landet flyet litt sidelengs på Terceira grunnet stiv kuling. Hadde ikke bestilt overnatting for natta, men det pleier å være ledig på Residencial Branca i Praia. Kun 15€ natta får kompensere ubrukt hotell og leiebil på Sao Miguel. Så når feltklærne var antrukket, var det bare å begynne like utenfor "hotellet", Paul da Praia. Så gikk det slag i slag til det mørknet.

Bøffeland med vingerist. Ellers toppender, ringender og purpurhodeand (t.v)

En av 16 ringnebbmåker. Hettemåke i bakgrunnen

Ringnebbdykker

Gulkronehegre

Leiebilen ser ikke ut etter ti timers bruk. Den er sauset i møkk etter noe kjøring på noen sideveier med høy kufaktor. Godt det ikke stinker innvendig.
Den store spenningen var selvfølgelig om gulkronen var på moloen i byen Angra do Heroismo. I følgene rapportene har den helst vært aktiv etter solnedgang. Optimistisk ankom jeg lokasjonen allerede
kl. 14.30. I kuling og kraftig regn satt den på en molostein. Ikke lengre vekke enn at det ble noen greie fotos. Fuglen er litt som den "Grimme Elling", i voksendrakt blir den litt av et syn. The American Dream tas i natt.

Utdrag fra loggen 22. feb. 2011:
Bøffeland
3 ringand
Purpurhodeand
Amerikasothøne
16 ringnebbmåke (på ei mark)
Flekksnipe
Ringnebbdykker
Gulkronehegre
Plystresnipe

Puh! Kanskje flere må trekke pusten nå

Litt fra vår verdensdel:
Hvitvingesvartterne
Splitterne
Middelhavsmåke
Islom
Grønnstilk

Fant ikke:
Indianerbekkasin
Kanadahettemåke
Sotsnipe
Skogsnipe

Gadd ikke å lete etter:
Sandsnipe
Gulbeinsnipe
Amerikasandlo
Blåvingeand

Yankee-ender

2011-02-18T11:03:00.001+01:00

Skjestork i motlys

Hver tolvte uke har jeg en solid langfriperiode fra min nattevaktsjobb. Ti dager "off" gir mulighet til en viss reisevirksomhet. Både i september, november og nå i februar har jeg tatt turen til Azorene. Først til Terceira, så Graciosa og nå til Santa Maria.

Jeg valgte nylig et par dager på hovedøya Sao Miguel før den 14 minutters flyturen til øygruppens sørligste øy. Også "midtvinters" har Azorene noe knask for oss fuglesupportere. Flere WP-kryssere har travet til Terceira de siste par ukene på jakt etter den eksklusive nord-amerikanske gulkronehegre.

Fristet? Jo, men jeg valgte å se fugler i dagslys på Sao Miguel og nok en gang tilfredstiller øygruppen midt i Atlanterhavet.

Det er ingen bombe at Lagoa Furnas og Lagoa Azul på Sao Miguel har noe å bjuda på. Førstnevnte vartet opp med snadderand, skjeand, ringnebbdykker og en sliten skjestork, mens i sistnevnte innsjø lå amerikablesand, 3 blåvingeand, ringand, toppand, 2 bergand samt ringnebbdykker.
Mer overraskende var innholdet i gårdspytten nær Faja da Cima. Pytten er kanskje femti i diameter og ligger som et hull nedenfor gården. 2 amerikablesand, brunnakke, 5 blåvingeand, skjeand, knekkand og bergand må vel karakteriseres som et pent knippe på så få liter vatn.

Skjestork imedlys

Blåvingeende,r Lagoa Azul

Amerikablesand, Lagoa Azul

Faja da Cima

2 amerikablesand, 5 blåvingeand, knekkand og bergand, Faja da Cima

Herliga London..., sjette januar på rad

2011-01-29T19:49:00.002+01:00

I januar 2010 skrev jeg en relativ utfyllende blogg om mine Londonturer. Selvfølgelig måtte det bli tur også i år, denne gang med KLM via Amsterdam. Så da ble det landing på Heathrow og T-banen til "byen".

Eldorado for Planespotting, Heathrow i vest-London

Som regel raskt å ta "Tuben". Kjøp Oyster Card og det blir enda raskere og rimeligere.

Ny og gammel passerer St. Pauls Cathedral. Oyster Card funker også på bussene.

Leverer nok raskt. City Swift eller By- (tårn)seiler`n.

Mat fra mange land. Borough Marked like ved Themsen.

Det blir alltid noen nye opplevelser, men tradisjoner er ikke å forakte. Så naturfotoutstillingen i Naturhistorisk Museum, Masters i Snooker, Apple-butikken i Regent Street, lunch i China Town og Selfridges-butikken i Oxford Street er faste innslag. Noen klesbutikker blir alltid frekventert uten at handleposene blir breddfulle. Nye besøk i år: Borough Marked, markedet ved Brick Lane, middag på Hard Rock Cafe og fjellbutikken Snow+Rock. Ja, jeg klarte selvfølgelig ikke å holde meg unna den nye Apple-butikken ved Covent Garden.

Camden Marked

Søndagsmarked i Brick Lane.

Behov for lader? Let i søndagsmarked i Brick Lane.

Sjette gang på rad. Veolias naturfotoutstilling i Naturhistorisk Museum ved South Kensington.

Masters i Snooker i Wembley Arena. Neil Robertson ved bordet. Bak Mark Allen og dommer Michaela Tabb.

Fotoutstyr? Knapt nok, men Canons G11 gjør jobben den.

Stjålet julekort

2010-12-22T20:48:00.001+01:00

Kunne ikke dy meg når dette kortet med "Feliz Navidad" (God Jul på spansk) dukket opp på Facebook. Måtte bare "stjele" det og sette inn norsk tekst. Føler den har en viss relevans også her, dessverre.

Uansett ha en god jul og et godt tjue-elleve.

Loggblogg

2010-11-30T22:43:00.007+01:00

Herodiashegre Paul da Praia

Et utdrag av min logg i byen Praia do Vitoria, på øya Terciera, Azorene (to lokaliteter) i dag. Kort fortalt er Praia kjent av fuglesupportere over hele Europa for de eksellente mulighetene til å se nordamerikanske vadefugler. Heldigvis stopper også andre fugler fra "den nye verden" på Terceira, spesielt vannfugler som hegrer, ender o.l. Fugler fra dette kontinentet er jo spesielt interessant for folk som driver WP-kryssing, se flest fuglearter i Western Palearctic. Dagens fugleobservasjoner er et godt bevis på at Azorene imponerer også "vinterstid".

Mulig bloggen er for spesielt interesserte, men til opplysning er ni av artene fra Nord-Amerika (i kursiv). Herodiashegre og belteisfugl er aldri sett i Norge. Spesielt belteisfuglen som er sett sporadisk de siste ukene av andre fuglekikkere, gjorde sterkt inntrykk. Satser på bilder av den i morgen.

Paul da Praia

Brunnakke 2 (hunnfarget)

Krikkand (hann og 2 hunnfarget)

Bergand 1 (hunnfarget)

Ringand 3 (2 hanner og 1 hunn)

Purpurhodeand 1 (hunnfarget)

Toppand 5 (hunnfarget)

Herodiashegre 1

Belteisfugl 1

Purpurhodeand (t.v), 2 ringender og bergand, Paul da Praia

Cabo da Praia

Krikkand 5 (hunnfarget)

Brunnakke 1 (hunnfarget)

Blåvingeand 1 (hunnfarget)

Toppand 1 (hunnfarget)

Tjeld 1

Amerikasandlo 2

Tundralo 42

Sandsnipe 1

Tundrasnipe 1

Brushane 4

Svarthalespove 3

Gulbeinsnipe 1

Amerikasandlo, Cabo da Praia

Nest minst

2010-11-28T20:17:00.000+01:00

Flere vindmøller rundt omkring, denne var også i drift

Øya Graciosa på Azorene betyr selvfølgelig "Den vakre" og ligger lengst nord av det midtre øyrike.
De drøyt 5000 innbyggerne bor på 62 km2 og livnærer seg primært på jordbruk og tildels fiske.
En del av de "religiøse" stedsnavnene tyder vel på at det i tidligere århundre var svært utfordrende å bo så isolert ute i Atlanteren. Folk trodde vel kristne navn gav ekstra beskyttelse f.eks for fiskere i enkle båter. Eller som beskyttelse mot pesten. Største byen Santa Cruz (Hellige kors) og landsbyen Bom Jesus (Gode Jesus) er gode eksempler.

Båten "Maria av Gud"

Santa Cruz, største byen på Graciosa

Graciosa er altså den nest minste øya på Azorene, er ralativt flat og høyeste punkt er på "beskjedne" 402 moh. Øya har nok oppstått etter vulkanutbrudd og det store krateret i sørøst er den største attraksjonen. Imidlertid blir det aldri store ansamlinger av turister.

Nederst i det store vulkankrateret "Caldeira". Omtrent i jordens indre.

Selv charterøya Sao Miguel, den største på Azorene, kan vel ikke defineres som noen turistmagnet og lille Graciosa får nok bare et prosenttall turister som kan telles på ytterst få fingre i løpet av et år. Til det ligger øya for isolert. Nå er det daglige flyavganger med naboøyene og turen tar bare noen få minutter. Det er flere overnattingsteder, flere (ukjente) leiebilfirma som også leier ut sykler og det er flere restauranter som bl.a. har varierende fiskeretter. For å understreke lave turisttall, har jeg bodd alene på hotellet. Jo, jeg vet at dette ikke er den mest besøkte tiden på året. Uansett kan turister oppleve fred og ro på "Den vakre".

Pløying med enskjærs treplog

Fyret ved Ponta Barca

Holmen Ilheu da Praia

De langerhalske øyer

2010-11-26T19:28:00.001+01:00

I bukspyttkjertelen ligger de langerhanske øyer, dog ikke så veldig kjent av flertallet i befolkningen vil jeg tro. Helsepersonell og kryssordløsere er nok de som oftes er innom ”øyene”. Fritt oversatt er jeg på de ”langerhalske øyene”, Azorene. Så langt er det nemlig ”lange halser” som dominerer de sjeldne fugleartene på turen til Terceira og Graciosa. Etter noen få minutter skåding ved Paul da Praia fant jeg en gammel kjenning; herodiashegren som var i området på min Terceira-tur i september. Nå fikk jeg også bedre bilder, selv om biotopen ikke var spesielt spenstig.

Her på Graciosa har en egretthegre tilhold bare noen få minutter fra hotellet i Santa Cruz. Egrett av den amerikanske underarten ”egretta”. Torsdag oppdaget jeg ”hele” to storskarv like utenfor byen. De satt lett synlig øverst på en ti-meters holme. Faktisk er denne arten sjeldnere enn den amerikanske totoppskarven på Azorene. På samme måte er det flere ti-talls funn av egretthegren fra ”den nye verden”, mens det kun er ett funn fra Europa-egretten. Fire-fem silkehegrer får også stor oppmerksomhet i håp om å finne en Egretta thule, et amerikansk søskenbarn av vår silkehegre.

Herodiashegre

Storskarv

Silkehegre

Egretthegre

Ufrivillig øyhopping

2010-11-25T10:04:00.002+01:00

-Er du sikker at flyet ditt går i morgen, spør damen i leiebilfirmaet.

Jeg var nettopp landet på Terceira, Azorene og ønsket ikke å høre at store deler av Portugal skulle lammes av en betydelig streik relatert til planer om nedskjæringer grunnet finansproblemer.

Bilen var booket i ett døgn før turen skulle gå til øya Graciosa. Fem dager på Azorenes nest minste øy. I løpet av dagen sjekket jeg med det lokale flyselskapet SATA.

IP.

-Imidlertid får du en rundtur før du lander på Graciosa, sier damen bak skranken.

Så onsdag lettet jeg fra Terceira kl. 10.50 og landet på Pico drøyt et kvarter senere. Etter tjue minutters venting i flyet, var vi igjen på vingene. Denne gangen tok flyturen i underkant av seks (6) minutter. Sikkert min korteste noensinne. På flyplassen på Sao Jorge ble vi geleidet inn i en transferhall for så 25 minutter senere å lette med bl.a. en mann som lå på båre med intravenøs væsketilførsel. Ti-tolv minutter senere landet vi på Graciosa. Fire øyer på to timer. Av ”midtøyene” var det bare Faial som manglet.

Terceira kl. 10.51. Karakteristisk jordbrukslandskap

Pico kl. 11.07. Portugals høyeste fjelltopp Pico 2341 moh

Sao Jorge kl. 11.43. Halen til SATA-flyet og selvfølgelig Pico i bakgrunnen

Graciosa kl. 12.35. Her fra byen Praia senere på dagen

FKH-sesongen 2010. Del 2

2010-11-15T23:07:00.000+01:00

...siste del av FKH-bilder.

Kampen mot Viking tok nok kaka i år. Første omgang vil nok huskes både for hjemme- og bortelaget i mange år framover. Imidlertid vil flere av de andre høstkampene også huskes; f.eks. 2-0 seieren mot Vålerenga og 3-3 kampen mot Lillestrøm.

Tor Arne Andreassen jubler for en av sine to scoringer mot Viking

Vikingkeeper Rune Almenning Jarstein hadde en heller trist dag på jobb

Vikingtrener Åge Hareide var ikke dirkete munter

Måkeberget i storform etter storseieren mot Viking

Vålerengas Morten Berre (t.v.) i duell med Tor Arne Andreassen

Vålerengas "Moa" fortviler på misset sjanse i sin siste Tippeligakamp

FKH`s Chris Pozniak takler Tromsøs "Kayke"

FKH`s Jacob Sørensen (t.h.) i duell med Lillestrøms Anthony Ujah

FKH`s Jacob Sørensen (t.h.) i duell med Odd-Grenlands Morten Fevang

FKH`s Nikola Djurdjic, Thomas Sørum og Jacob Sørensen (nr. 8) jubler etter scoring mot Odd-Grenland

FKH`s Rok Elsner (t.h.) klarerer foran Moldes Pape Pate Diouf

FKH-sesongen 2010. Del 1

2010-11-12T22:40:00.002+01:00

FKHs Tor Arne Andreassen jubler for scoring mot Hønefoss

I 2010 har jeg tatt bilder på 13 hjemmekamper til FKH. Har avtale med Norges største billedbyrå, Scanpix. Det er kun kampene mot Kongsvinger og Strømsgodset jeg ikke har dekket. Da var jeg på tur til Pyrineene og Extremadura i Spania.

Opplegget har vært at allerede etter 15 minutt av kampen skal bilde sendes via FTP til Scanpix-serveren. Etter kampen sendes 10-15 bilder. De aller fleste større aviser abonnerer på Scanpix sine tjenester og de plukker etter behov. Har definitivt ikke oversikt, men det er mange ti-talls bilder som er brukt, også i de største avisene.

Stort sett har det vært en fest for alle på hjemmekampene på "Gamlå", bortsett fra bortelaget og dets supportere.

FKHs Trygve Nygaard klarerer i kampen mot Hønefoss

Ålesunds trener Kjetil Rekdal var ikke helt fornøyd med kampen

FKHs keeper Per Morten Kristiansen i duell med Rosenborgs Steffen Iversen

Holding. FKHs Are Tronseth i duell med Sandefjrods Samir Saric

En engasjert FKH-trener Jostein Grindhaug i kampen mot Start

FKHs Eirik Mæland (t.v) jubler for sin scoring mot Brann. Bak Nikola Djurdjic

Branns Erik Huseklepp takles av FKHs Vegard Skjerve

Samme sekvens et halvt sekund senere. Branns Erik Huseklepp på rygg.

Ikke alltid alvor. FKH`s Trygve Nygaard (t.v) og Branns Eirik Bakke

Herberg i rødt, hvitt og blått

2010-10-10T19:32:00.002+02:00

Den tradisjonelle uke 40 på Utsira er omtrent over. Nok en gang kunne over hundre fuglesupportere glede seg over mange flotte opplevelser, selv om været var svært så skiftende. Høydepunktet var nok kastanjespurven som var det fjerde funnet i Europa. Utrolige fire blåstjert på en dag må betegnes som intet mindre enn historisk og til nå er det loggført seks av den tidligere kult-fuglen.

Blåstjert like nord for Djupevikshaugen

Herberg er en av favorittplassene til fugl og og dermed fuglekikkere på Utsira. Her er det ofte stille i nordavinden og det er flere spennende hager som tiltrekker fugler. Et rødt hus og en blålakkert bil (ikke min campingbil denne gangen) kan gi fine bakgrunner på fuglebildene.

Rødt: Munk

Hvitt: Trekryper

Blått: Rødstrupe

Sengeteppe gjorde susen

2010-09-06T09:24:00.000+02:00

Gulbeinsnipe

Det er ikke mange tjern på Terceira. Vatn i vanlig forstand finnes ikke. Derfor er det lett å sjekke de fire-fem som finnes. Kun ett (?) har noe potensiale for trekkfugler, Lagoa Ginjal.
Første dagen jeg sjekket var det tåke så det holdt. Nå de neste tre dagene har sikten vært uendelig. Så derfor har jeg lagt frokosten til tjernet og det har også mettet fuglehungeren.
Fredag observerte jeg en bonapartesnipe og en silkehegre. Lørdag var bonapartesnipa fortsatt på plass, hele tre silkehegrer, 1 gulbeinsnipe og en fantastisk eremittsnipe. I går var det to gulbein pluss eremitten. Dessuten fem bekkasiner, men fotos må sjekkes mer nøyaktig før evt. indianerbekkasin kan claimes. Kjekt når fugler fra nord-amerika dominerer. Det som overrasker en smule er at disse tringaene er svært så lite sky. De reagerer mer på biler som passerer enn om jeg går inn på de på 15-20 meter. Samme erfaring fikk jeg med gulbeinsnipa i steinbruddet i Cabo.

Lagoa Ginjal

Eremittsnipe

Jeg har ellers gått til innkjøp av sengeteppe som brukes til kamuflasjetelt. Jeg satset på at vadefuglene i Cabo var halvtamme og tok ikke med noe kamugreier fra Norge. Der bommet jeg fullstendig. Min erfaring etter noen dager er at de reagerer selv om jeg ligger flat på bakken. Så lørdag ettermiddag kjøpte jeg et brunt sengeteppe til 9,90 € og klippet huller i det. Så i dag betalte det seg ved at fuglene kom tett på. Ut på ettermiddagen hadde fuglene funnet så mye ro i sjel og sinn at jeg kunne fjerne teppet totalt.

Alaskasnipe

Bonapartesnipe

Vasser i vadere

2010-09-04T09:20:00.001+02:00

Når en flokk på seks alaskasniper flyr rundt deg er min påstand at da kan du bare være på en lokalitet i Europa; Cabo da Praia, Terceira på Azorene. Før jeg utdyper litt mer håper jeg du blir med på en liten omvisning på øya.

Utsikt fra Sierra do Cume

Terceira betyr ”Den tredje” og fikk navnet fordi øya var den tredje som ble oppdaget i øygruppen for noen hundreår siden.

Tradisjonelt har nok folk livnært seg på jordbruk og fiske. Spesielt i østlige strøk øya er det et utrolig lappeteppe av beitemarker. Hvor mange km steingjerder som finnes, får vi nok aldri svar på. Dessverre er det gjort en god del skogplantning lengre vest og det usedvanlig vakre kulturlandskapet forsvinner gradvis der.

Som på de andre azoriske øyene er stort sett bebyggelsen langs kysten. Lett adkomst til havet er sikkert hovedårsaken, men tåken som særdeles ofte legger seg et par hundre meter over havnivået kan nok være medvirkende. Jeg har vært flere ganger på Azorene nå og vil påstå at det i snitt er tåke og tildels yr ”et stykke oppe i lia” minst to av tre dager. Nede på havnivå skinner sola og temperaturen kan godt være ti grader høyere. Da kan en skjønne at folk vil bo ”nede”. Imidlertid genererer tåka gode vekstvilkår i landbruket og derfor kjører bønder med melketank på pickup-en til fjells to ganger daglig. Kyrne går ute hele året og dermed er driftsbygninger unødvendige. Bøndene bruker dieseldrevne transportable melkemaskiner for å fylle tanken.

Utsikt fra Sierra do Cume. Portugals høyeste fjelltopp Pico på øya Pico kan skimtes i bakgrunnen

Motorvei gjennom jordbrukslandskap trenger nøyaktig skilting.

Ikke for motorvei. Et utdøende motiv.

Vaderlokaliteten Cabo da Praia svarer absolutt til forventningene. Selv om sjøen ikke kan observeres fra pyttene, ligger det så nært at tidevannet går inn og ut. Torsdag var det amerikasandlo, 6 sandsniper, 4 alaskasniper, 3 bonapartesniper og 1 gulbeinsnipe fra andre siden av Atlanteren. Og som nevnt innledningsvis den imponerende flokken med alaskasniper fredag formiddag. Som nevnt i forrige blogg er området ikke så stort, men det er vanskelig å estimere da fuglene flytter seg jevnlig til andre pytter. Så det kan godt ha vært seks alaskasniper torsdag også. Jeg praktiserer altså strengt telleregime. Fredag holdt det seg to tyrkerduer i området og det er visst nok en minibombe på Azorene

Bonapartesnipe

Sandsnipe

Overnattingsstedet Residencial Branco til 15 € er for øvrig helt OK. For all del enkle forhold, men det viktigste for meg er god søvn og en viss standard hygienemessig. Sover utmerket og klarer med glimrende med delt bad.

Godt i gang på Terceira

2010-09-02T09:21:00.003+02:00

Det var en heller varm ettermiddag i Lisboa mandag. Gradestokken krøp til 39 grader. Så da var det nydelig med air condition på hotellrommet. Og kunne det bli bedre? Vegg i vegg med hotel Alif lå en brasiliansk restaurant.

Morgenen etter var siste etappe, Lisboa til Terceira. Det portugisiske flyselskapet TAP brukte en Airbus 321-maskin og det var mildt sagt god plass ombord. Turen tok to timer og tjue minutter. Ingen tvil om at Azorene ligger langt til havs. Etter at leiebil og pensjonatet var "fikset", var det rett ut med ny klesdrakt; feltantrekk.

Første sjekkelokalitet var dammene ved Praia da Vitoria, som bare ligger ett minutts gange fra pensjonatet. Her var det vanskelig å unngå herodiashegren som har holdt seg ei god stund. Ellers en hvitvingesvartterne og silkehegre. Så ble resten av dagen brukt på vaderlokaliteten i det gamle steinbruddet ved Cabo da Praia. Jeg satt for det meste å ventet på at fugler skulle komme på "skuddhold", men det ble også gjort en del teleskop-arbeid. Området er nok ikke mer enn 100 x 150 meter, men det var flere pytter som gjorde det noe uoversiktlig. Loggførte elleve vaderarter med sandsnipe og alaskasnipe som det beste. Ellers var det flere titalls steinvendere og sandløpere. Mest tallrik var hvitbrystloen, 90 ind og da var det mange årsunger. Hvitvingesvartterna hadde flydd over bukta fra Praia og jaktet insekter i dammene.

Onsdagen ble en slik "bli-kjent dag". Kjørte rundt i sørøstre områder av øya uten at så mye fugl ble registrert. Det blåste nok vestlig liten kuling, men når temperaturen er 25 grader, er det ingen som kan klage. Spiste Bacalao ala Portugal på strandpromenaden i Praia tidlig på ettermiddagen, det er som norsk tørrfisk bare at bacon mangler. I stede kompenseres med diverse grønnsaker. God og mett dro jeg igjen til dammene ved Cabo. Omtrent det samme som i går, men tre sandsniper, alaskasnipe og gulbeinsnipe var kanskje et bevis på at vestavinden gir flere yankier.
Jeg fikser nok ikke daglige blogger, men siste nytt på: Siste nytt - Azorene

Herodiashegre

Hvitvingesvartterne

Hvitbrystlo

Gulbeinsnipe

Terceira, Azorene 31. aug. - 08. sept. 2010

2010-08-25T18:08:00.004+02:00

Det ble litt tankevirksomhet i fjor høst da jeg sjekket kalenderen og fant ut jeg hadde langfri i begynnelsen av september 2010.
-Hvor skal jeg reise da?
Det var flere alternativer, men valget falt på Terceira, Azorene. Den nest største øya på Portugals beste vestkant, har et par fuglelokaliteter som er svært gunstige for amerikanske vadefugler. Jeg konkluderte at tidspunktet burde være i nærheten av det optimale og flybilletter ble bestilt.
Ett eksempel er kanskje nok for å illustrere øyas magneteffekt på yankievadere; 48 bonapartesniper ved Praia da Vitoria 28. august 1990.

Jeg flyr mandag 30. august fra Sola via Amsterdam til Lisboa med KLM. Overnatter der og tar Satas morgenfly direkte til Terceira dagen etter. Leiebil er bestilt og overnatting blir på Recidencial Branco i Praia da Vitoria. Flere fuglesupportere har bodd der og prisen for enkeltrom er bare 15 €.

Terceira er knapt 30 km. lang og ca. 17 km. bred. Det bor i overkant av 60 000 innbyggere og den største byen heter Angra do Heroismo og ligger på sørkysten. I følge guidebøker skal "Angra" være den vakreste byen i øygruppen.

Nå før avreise er det litt usikkert om jeg får tilgang på trådløst nettverk til daglig blogg. Uansett bør jeg vel finne noe, men tør ikke love blogg før seint onsdag 01. september.

Den siste uka er det rapportert om herodiashegre, indianerbekkasin, amerikasandlo og hvitvingesvartterne fra Terceira.

Litt tidlig for langnebbekkasinsnipe (Sao Miguel sept. 2009) primo september, men kan håpe på "kortnebba".

Flotte Flåm

2010-08-08T13:02:00.001+02:00

Sørvest-Norge har flere severdigheter i megaklassen. Vøringsfossen har mange sett med egne øyne. Færre har vært på Preikestolen og kun "en håndfull" har besøkt Kjerag. Det er selvfølgelig tilgjengligheten som er årsaken til hyppigheten av frekventering.

Jeg har i flere år tenkt å ta en avstikker fra min årlige Hardangervidde-tur. Nemlig krysse Hardangerfjorden og dra til Flåm og ta jernbaneturen til Myrdal, men hvor ligger Flåm? Jeg var definitivt ikke sikker før en gammel utgave av NAF`s veibok reddet meg.

La det være sagt med en gang: Langt enklere enn jeg trodde.

For noen dager siden var noen av mine faste ruter på Hardangervidda "trødd", men truende regnskyer og labert fugleliv gjorde beslutningen enklere.

-Jeg drar til Flåm!

Campingbilen mønstret på 16.10-ferga fra Brimnes i Eidfjord. Drøyt hundre minutter senere var jeg i Flåm. Da var Granvin, Voss og Gudvangen passert, inkludert noen kortere og lengre tuneller. Etter en kort sjekk i bygda og konstantert at "her er det stort potensiale", kjørte jeg halvveis opp i Flåmsdalen og parkerte bilen for natten.

Like før avreise i Flåm

Vokterboliger like nedenfor Myrdal stasjon

Det ble en times fugletur i Berekvam før jeg kjørte til Flåm og entret toget kl. 9.45. En cruisebåt lå ved kai og det var bare å finne seg i at en stor prosent av disse allerede var benket i toget. Så de 20 km til Myrdal på Bergensbanen ble ikke noen stor opplevelse.

Jernbanestrekningen i Flåmsdalen åpnet i krigen og det tok tjue år å ferdigstille banen som blir betegnet som stor ingeniørkunst. Kun to av de tjue tunellene ble laget med maskiner, resten med håndkraft. Banen stiger fra 2 til 865 m.o.h og max hastighet er bare 40 km/t. Det er elleve stasjoner og Berekvam er eneste med dobbeltspor der kryssing av de to togsettene skjer.

Huldra i Kjosfossen

På returen var det færre passasjerer. Noen syklet ned Rallarveien i Flåmsdalen, mens noen gikk og cruisepassasjerene tok tog til Voss for så å bli busset til båten. Derfor var det enklere å få bilder, bl.a. av huldra i Kjosfossen.

Del av Rallarveien

Da jeg var tilbake i Flåm kjørte jeg umiddelbart opp til Blomheller stasjon. Veien går over i grus etter en mil og smalner til nesten det ukjørlige. Infoskiltet nederst i dalen om at veien ikke egner seg for bobil og campingvogn føles korrekt. Innbyggertallet i Øvre Flåmsdalen kan nok telles på en hånd og det råder definitivt fred og ro. Unntatt når det sjarmerende toget tuter oppe i dalssida eller en bil roter seg opp.

På Blomdal spiste jeg en rask og mettende Real Turmat før sykkelen fikk oppleve velfortjent friluft. Jeg trødde opp til Kårdal og brukte god tid blant de folkekjære geitene. Hele tiden passerte syklende og gående langs Rallarveien. Ikke minst gledelig at mange unger fikk oppleve det fantastiske kulturlandskapet. Geitene genererer melk og kjøtt og den lille utsalgsbua måtte bare besøkes. Prøvesmakene passet min gane og jeg kom ut med et stykke brunost, geitepølse og ferskost. Besøk gjerne websida til Rallarrosa stølsysteri.

Fotogene geiter ved Kårdal

Gamlegården i Kårdal

Vei som passer alle aldre

Ikke bare tunell på jernbanen

Blomheller stasjon

Døgnet i Flåm gav definitivt mersmak. Her SKAL jeg tilbake snart. Flåmsdalen i høstfarger er sikkert enormt. Har et ankepunkt; toget bør få knall gul farge. Grønt togsett i alt det grønne blir alt for annonymt. Jeg er klar for å sende brev til "de som har noe med det". Og legge ved bilder fra Alaska der toget var gult. Aldeles!
Jeg hadde tur/retur-billett, men fant fort ut at jeg burde hatt sykkelen med. Det var lett å se at det skulle ikke mange pedalltråkk for å ta seg tilbake til Flåm. De tøffe sykler vel opp og tar toget ned, men der er ikke jeg p.t.
Flåm er sannsynligvis nærmere enn du tror. Fra Haugesund tar det ca 2 t 45 min til ti-minuttersferga i Brimnes. På nordsida av Hardangerfjorden tar det som tidligere nevnt rundt 1 t 40 min til kaien i Flåm.

Og i 2013 åpner Hardangerbroa.

Nye "arter"

2010-07-24T17:29:00.001+02:00

Nordavind og sol har aldri vært noe godt vær for fuglekikking. Derimot er det glimrende for "Plane spotting". Forutsetningen for å se fly i 10000+ meters høyde, er blå himmel. En liten sky som dekket sola ville vært optimalt, men havner fort i kategorien ønsketenkning.

Emirates Airbus 380 passerer over Haugesund

Fredag 23. juli 2010 ble for meg historisk da jeg i siste liten oppdaget en Airbus 380 som passerte over Haugesund på flightradar24.com. Sprang ut og fikk dratt av noen dokubilder av verdens største passasjerfly og kopiert inn dataene fra websiden. I følge Wikipedia er det bare 47 "individ" av denne monsterfuglen som kan ta opptil 853 passasjerer (økonomiklasse)

Model: Airbus A380-861 (A388)
Airline: Emirates
Lat: 59.60902
Lon: 4.51355
Altitude: 36000 feet (10973 m)
Ground speed: 496 knots
From : Dubai, Dubai (DXB)
To: Toronto, Pearson (YYZ)

Lørdag 23. juli 2010 våknet jeg etter nattevakt kl. 13 og i de fire neste timene var det heller travelt. På ett tidspunkt var det fire fly samtidig i lufta like vest av Haugesund, to fra Abu Dabi, ett fra Dubai og ett fra Warszawa. Alle på vei til USA/Canada. Fikk bl.a. tre nye flyselskaper; Etihad, Delta og Air Canada. Dessuten kunne jeg følge et Emirates-fly halvveis til Shetland med teleskopet.

Model: Boeing 777-21HLR (B77L)
Airline: Emirates
Lat: 60.1697
Lon: 2.86665
Altitude: 34000 feet (10363 m)
Ground speed: 466 knots
From : Dubai, Dubai (DXB)
To: Houston, George Bush (IAH)

Etihad Airbus 340 like SØ for Haugesund

Noen registreringer lørdag:

Airline: Etihad Airways
Lat: 59.69142
Lon: 4.45496
Altitude: 36000 feet (10973 m)
Ground speed: 453 knots
From : Abu Dhabi, Abu Dhabi (AUH)
To: New York, John F Kennedy (JFK)

Model: Boeing 767-432ER (B764)
Airline: Delta Airlines
Lat: 59.36856
Lon: 5.05179
Altitude: 33975 feet (10356 m)
Ground speed: 427 knots
From : Istanbul, Ataturk (IST)
Via: New York, John F Kennedy (JFK)
To: San Francisco, San Francisco (SFO)

Model: Boeing 767-333 (B763)
Airline: Air Canada
Lat: 59.48373
Lon: 4.98688
Altitude: 35000 feet (10668 m)
Ground speed: 441 knots
From : Tel Aviv, Ben Gurion (TLV)
To: Toronto, Pearson (YYZ)

Oppsummering Alaskatur

2010-06-23T10:32:00.006+02:00

Amerikasandlo, Lowell Point nær Seward

En av mine reisedrømmer er over, Alaska på kryss og tvers. Bjørn Fuldseth og meg var tre uker i USA`s største stat fra Homer i sør til Barrow i nord. Vi var stort sett heldige med været, det var kun de siste par dagene det var sammenhengende regn.

Islom på kloss hold. Wonder Lake

Når vi driver både med naturfoto og fuglekikking, går det definitivt på bekostning av noe. Det blir færre bilder og det blir færre fugler enn om vi kun hadde en av interessene. Uansett eksponerte jeg drøyt 4000 bilder og jeg så 122 fuglearter. Det ble også en rekke pattedyr bl.a. bison, svartbjørn, grizzly-bjørn og ulv.

Purpurhodeand hann, Denali Highway

Prislappen er ikke klar, men vil tro at drøyt 30 000 ble svidd av. Vi kjøpte flybillettene et halv år før turen og det kom på ca. 10 000 inkl. tur-retur Anchorage-Barrow. Vi spekulerte i vinter på å kjøpe dollar da prisen var. kr. 5,60. Det gjorde vi ikke og måtte ta straffen med å betale ca. kr.6,50. Leiebil var særs nyttig, men vi kunne selvfølgelig spart mye på mer enklere overnatting som telt.

Svarthetteparula hann, Denali Highway

Vi bodde for det meste på motell. Imidlertid vil jeg skryte av de to av de tre B&B vi brukte; 7 Gabels i Fairbanks og Soo`s i Seward. Aldeles sanseløst bra. Jeg får mer og mer sansen for B&B og ofte er det betydelig billigere enn de tradisjonelle h(m)otellene. Dessuten er det mer personlig og ofte er det tid til en drøs rundt frokostbordet.

Snøugle flykter fra fotografene, myrsnipa fra ugla, Barrow

Kjøpte en ASUS 10,1 tommer PC i vår for å bruke til surfing og blogging på lengre turer. Liten for å kompensere en allerede smikkfull og tung fotobag. Har brukt Picasa 3 til billedbehandling og er vel ikke helt fornøyd med det. Så nå får jeg vurdere å dra med min 13 tommers MacBook der Photoshop er installert. Vil tro at Photoshop blir litt "tungt" for ASUS-en.

Sabinemåke, Barrow

Avslutningsvis takk til alle som har fulgt Alaskaturen via bloggen og for gode tilbakemeldinger. Det ble nærmere 4000 treff i løpet av de tre ukene.

Takk også til mine sponsorer Stavanger Foto og Natur&Fritid. Som tidligere nevnt besøk gjerne deres websider eller ved et oppmøte i deres butikker i Stavanger og/eller Borhaug, Farsund.

Fint på Kenai Fjords, tross tåke

2010-06-19T05:04:00.017+02:00

Alaska 19. dag

Mønstret på en av båtene til firmaet Kenai Fjords Tour i Seward kl. 9.00. Noen minutter senere la vi fra kai i vindstille, lett regn og tåke. Det var kanskje 50-60 andre turister om bord, men det ble aldri plagsomt i de ni timene turen varte. I løpet av dagen var vi innerst i Northwestern Fjord og rundt Chiswell Islands sørvest av Seward, men tykk tåke ødela mye for de store landskapsopplevelsene. Det ble servert to lette måtider og totalt kom turen på snaut 190 $.

Spekkhoggere

Knølhval like før dypdykk

I løpet av de to første timene hadde vi fine opplevelser med knølhval og en stor flokk med spekkhoggere. Førstnevnte hadde en fantastisk forestilling, men det er ikke alltid så lett å finne hvaler som plutselig kommer opp av dypet.

Jeg har tidligere vært på totalt fire hvalsafaris på Island og Azorene, men det har aldri vært mer å se enn delfiner. Derfor var det veldig gøy endelig å få gode hvalopplevelser. Senere på dagen fikk vi også nærkontakt med mange seler og sjøløver.

Sel (steinkobbelignende) i issørpe

Gråvingemåke

Isbre ved Northwestern Fjord

Topplunde

På fuglefronten ble det en rekke nye bekjentskaper. Først skifermåke, gråvingemåke og hornlunde. Senere marmordvergteist, nordstarik og rødmaskeskarv. Kapteinen sa han så kortnebbdvergteist, men jeg claimer ikke denne. Fuglefoto ble det lite av, selv om det var en del som passerte. Relativt stor båt og til tider over 20 knops fart, kompliserte det hele.

Sløve sjøløver

Mørke fugler på Kenai

2010-06-18T06:33:00.011+02:00

Alaska 18. dag

Bjørn reiste hjem i dag så nå er jeg på loffen alene fram til søndag.

Da vi landet på flyplassen i Anchorage i går, undersøkte jeg pris på leiebil for tre dager. Ca. 350 $ var prisen i skranken. En time senere bestilte jeg via internett til 140 $. En stor Ford ble hentet i dag kl. 8.30 og turen gikk direkte til Seward på Kenaihalvøya.

Her var vi også for drøyt to uker siden og det var en liten by med fin natur rundt og bra med fugl.

Undersøkte umiddelbart muligheten for å bli med en liten båt på sjøfugltur i morgen, den såkalte Captains Choise. Det virket umulig, så da blir det vel en tur med hundre andre turister. Mer kjipt, men det er vel noen fuglearter å plukke samt håpet om å se en hval og to.

Så i ettermiddag har jeg "fotat" fugler i sjøkanten. Resultatet i gråværet var ikke så aller værst. Fikk i alle fall bilder av arter jeg ikke hadde knipset før på Alaskaturen.

Amerikasvarttjelden var fin. Kortere og kraftigere nebb enn den europeiske slektningen. Dessuten virket lyden svakere og mer pipete.

Bilder av mørke fugler er ikke av det gode når det skal redigeres i Picasa 3. Dessverre.

Amerikasvarttjeld

Dueteist

Totoppskarv

Beringskarv

Beringskarv

Låst og blåst

2010-06-17T03:44:00.010+02:00

Alaska 17. dag

De siste par dagene har vinden økt til kuling styrke og det har vært ca. 1-2 varmegrader i Barrow. Samtidig har vi merket at antall fugler gradvis har blitt redusert. Sannsynligvis har de trukket inn til hekkeplassene på tundraen. Mens vi første kvelden i Barrow sikkert hadde 150 polarsvømmesniper, observerte vi i går kanskje 1/10. Haveller var i hundrevis, nå i titalls. Vi hadde også knalltallet 38 på brilleærfuglen. I dag morges var det ingen. Så jeg var visst i siste liten med å få bilder av den praktfulle anda.

Vi følte i dag at det nesten bare var hekkefuglene som var tilbake. Kuling og dårlig fotolys resulterte i tre dagers tidligere avgang fra Barrow. Blåst både vær- og fuglemessig, men vi var kanskje litt utskjemt.

Tross alt er vi særdeles fornøyd med oppholdet, selvfølgelig også på fotodelen.

Så nå er vi igjen i Anchorage og satser på Seward på Kenaihalvøya fra i morgen. Knut Eie som vi traff i forrige uke skrøt veldig av sjøfuglene og båtturen på fjorden, så vi satser at det lar seg gjennomføre.

Siste biten på Cake-eater Road var nå lukket og låst

Stjertandpar som hadde luftakrobatikk i minst ett minutt (ikke helt skarpt)

Alaskasnipe i luftig kamp (ikke helt skarpt)

Langnebbekkasinsnipe i fluktspill