fredag 28. oktober 2011

Teorien innfridde


Rosenbrysttykknebb
Fugler som er på høsttrekk skal som regel sørover. Også de amerikanske som dukker opp her på Azorene, de er bare ute av kurs grunnet ustabile værsystemer.
Jeg har i dagevis drevet nordvest på Flores der tanken var å observere nyankomne fugler fra vest. En ovnparula er det beste funnet jeg har gjort på disse ti dagene.
Nå var jeg var klar for en ny vinkling. Trekkfuglene vil flytte seg sørover på Flores til de møter havet ved byen Lajes. Der vil noen stoppe, for de orker knapt å se det ugjestmilde havet.
Etter morsomme opplevelser med en ung gulnebblire og en halvtam brushane i havna i Lajes, var tiden for tråkking. Jeg sjekket de sørligste buskene og til dels krattet på øya. Munk, svarttrost og bokfink dominerte. Like ved veien til havna var noen fikentrær som spesielt sangeren frekventerte. Modne fiken er visst ikke bare en menneskedelikatesse.
Munk hunn
Munk hann
Bilen ble plassert kanskje tolv meter fra fikentrærne og jeg fikk raskt bilder av både hann- og hunnmunkene. Jeg vurderte sterkt å kjøre, men ble sittende. Etter en halvtime flyr "en sak" ca 40 meter unna. Uten kikkert var første tanken en buskskvett hann. Objektivet ble flyttet ualminnelig raskt mot sivet den (heldigvis) landet i.
-Rosenbrysttykknebb, sier jeg halvhøyt mens høyre pekefinger er relativt aktiv. Jeg sjekker likevel at lyset stemmer.
Rosenbrysttykknebb (40 meter)
Godbiten fra vest letter og flyr i retning av meg. Fem sekunder senere sitter den i fikentreet. Et dusin bilder blir eksponert før den stikker videre. En lettere sjokket bilfotograf sitter igjen med et smil om munnen og konkluderer at "Lajes-teorien" ikke var så dum.
Rosenbrysttykknebb (12 meter)

mandag 24. oktober 2011

Vestligste Europa

"Velkommen til det vestligste av Europa".
Infoskiltet står flere steder langs veien.
Jo, jeg er lengre vest enn Island. Øya Flores på Azorene ligger ca. 50 mil vest for hovedstaden Ponta Delgada og på samme breddegrad som østlige Grønland. Det bor bare 4000 mennesker her og de fleste livnærer seg på jordbruk og fiske, som vanlig på slike fjerne øyer.
Kone og mann bærer frakter søtpoteter i hus. Fajazinha. 
Kommunikasjonen med de mer sentrale øyene på Azorene foregår selvfølgelig med fly, men ustabilt vær kan absolutt isolere øya noen dager. Mange mener Flores er Azorenes vakreste. Sikkert mest på grunn av fossene på vestsida. Her følger noen bilder fra de første fem dagene.
Faja Grande, vestligste byen i Europa

Ilheu de Monchique,  vestligste punktet i Europa

Regn og tåke er normalt på Azorene. Eksponert fra Faja Grande

Basaltformasjoner ved Rocha dos Bordoes

Utsikt til naboøya Corvo

Fyret på Ponta de Albarnaz

"Tørrfisk-fossen" like nord for Faja Grande

Regnbue i "Tørrfisk-fossen" like nord for Faja Grande

Foss i Ribeira Grande

Foss i Ribeira Grande 



søndag 23. oktober 2011

"BN" fra vestkanten


Bloggen "Vestligste Europa" ble ferdigstilt i dag morges, men den for vente.
Søndagen var svært vindfull her på Flores, kuling i styrke. Imidlertid var retningen gunstig for yankee-er. Allerede i går merket vi resultatet av vestaværet og jeg oppdaget både amerikanerne plystresnipe og flekksnipe i Faja Grande. Så noe var absolutt på gang. I dag morges sjekket tidlig noen vatn før jeg brukte 2,5 time for å se om tropikkfuglen dukket opp. Det gjorde den ikke og jeg dro fra Fajazinha kl. 15.45 og kjørte til Ponta da Faja.
Potensielt parula-område i Ponta da Faja
-En god plass for amerikanske spurvefugler, sa Staffan Rodebrandt for noen dager siden.
Det var hundrevis av kanarifinker, bokfinker og gråspurver som furasjerte de små jordbrukslappene. Svarttrost og munk dominerte den tildels jungelaktige høyere vegetasjonen. Jeg gikk og tenkte på ordet "håpløst" da jeg skremte opp en liten sak. Heldigvis landet den 20 meter borte. Den pumpet kraftig med halen og en aldeles hvit undergump lyste mot meg. Jeg hadde 300 mm på skulderen og jeg dro av et par bilder. Kl. 16.58.17 (lokaltid) tar jeg første bilde av min første amerikanske spurvefugl på Azorene, ovnparula.
Mitt første parulabilde på Azorene
Den skulle vise seg å være temmelig lite sky (eller kanskje den var sliten). De tre kattene i området luktet amerikansk delikatesse. Kanskje det var best for parulaen at jeg og finnen Mika Bruun tok noen bilder av den. Kattene holdt seg i alle fall på avstand.
Hvis jeg kunne velge på øverste hylle, hadde jeg nok valgt enn annen amerikansk sanger. Ovnparulaen på Beiningen, Karmøy 25. oktober i 2003 var nok en større opplevelse. Uansett er jeg strålende fornøyd og ordet "håpløst" ble nok engang gjort til skamme. 
PS.:
BN er for anledningen forkortelsen for Breaking News.

fredag 21. oktober 2011

Hide Harrier

Det er fuglekikkere fra flere europeiske land på Flores nå, selv om de fleste reiser i løpet av helgen. Onsdag ble jeg med noen engelskmenn til kaien i Santa Cruz der en RIBB lå klar for å frakte oss til naboøya Corvo. Håpet var bl.a. å få se purpursvale og stryparula. Tvilen på båttur økte raskt da jeg så de relativt høye bølgene og jeg ble igjen på Flores.
Præriesnipe
Noen finner fortalte de hadde skremt opp en præriesnipe lengst nord på øya. Denne amerikanske vaderen har stått på ønskelisten min lenge. Jeg begynte å tråkke mer intensivt og etter en halvtime oppdaget jeg den. I bakgrunnen satt finnene i bilen og fotograferte ivrig. Etter et par timer var deler av minnekortet dekket med megabites av den fascinerende vaderen.
Præriesnipe
Litt senere dro jeg kjensel på to andre finner og trodde først jeg hadde truffet de i Eilat, Israel.
-Nei, vi var på Utsira i fjor, svarte de.
På kvelden traff jeg noen bølgevåte småskuffa englendere. De fikk hverken se svalen eller parulaen på Corvo.
Østavinden har produsert litt rovfugler bl.a. dvergfalk, fiskeørn og to myrhauker. Torsdag brukte jeg mye tid for å finne myrhaukene. Alle skåderne så dem utenom meg og jeg følte det var relativt legitimt å omdøpe de til Hide Harrier (eng. navn: Hen Harrier).
Fiskeørn
Jeg satset nok en halv ettermiddag i Fajazinha torsdag og det ble igjen noen minutter med tropikkfugl-oppvisning og nye bilder til arkivet.
Småtropikkfugl

tirsdag 18. oktober 2011

Sjelden eleganse

I en langfriperiode i september 2009 dro jeg til Corvo på Azorene. Sammen med naboøya Flores er dette de vestligste områdene i Europa. Derfor er stedene gode for amerikanske fugler og da i særlig grad spurvefugler. For to år siden var jeg nok litt for tidlig i yankie-sesongen så derfor fant jeg "bare" noen amerikanske vadefugler og sitronerle. Sistnevnte var gledelig nok ny art for Azorene.
Nå er jeg tilbake i vestligste Azorene, men denne gang på Flores. Det var umulig å oppdrive ledig seng på Corvo, så da ble Flores redningen. Nå i midten av oktober er det betydelig større sjanse for se småfugler fra "den nye verden" enn i midten av september. Allerede har fuglefolk vasset i krem-arter fra USA,  spesielt på Corvo. Mer info finnes på birdingazores.com (recent sightings).
Uansett etter en relativt lang reise, landet jeg tirsdag formiddag på Flores. 
De siste dagene har det vært østavind her og dermed blir det minimalt med tilsig fra andre sida av Atlanteren. Så nå venter bare fuglefolk på lavtrykk fra vest.
Den kanskje mest attraktive fuglen på Flores i høst, småtropikkfugl, har holdt seg i og rundt Fajazinha. På ettermiddagen kommer den inn fra matsøk til havs og flyr altså merkelig nok rundt i landsbyen. Av og til lander den på tak og en fuglekikker spekulerte på om den var på jakt etter reirplass. I følge azorenekjenner og ansvarlig for birdingazores.com Staffan Rodebrandt, hekker den ualminnelig elegante arten i amerikanske farvann. Mao en skikkelig og ikke minst vakker godbit så langt øst.


PS:
Denne bloggen blir fullført på "wifi-trappa" til rådhuset i Faja Grande der jeg bor. Sirissene spiller uavbrudt. Av og til flyr en gulnebblire over med sin rare lyd. Østlig bris og 18 grader nå kl. 21.30 azorisk tid.


torsdag 13. oktober 2011

Bombeuka på Utsira

For et par uker siden sendte jeg som (avtroppende) leder for Utsira Fuglestasjon en pressemelding til lokale medier; info om den såkalte Bombeuka på Utsira i uke 40.
Jeg var i intervju med Radio 102 og noen dager senere ringer en journalist og lurer på hvorfor vi kaller det Bombeuke. Det virker nesten som hun tror vi ikke har hørt om 22.07.2011 og jeg aner raskt en overskrift ala: Ornitologer uten empati. Jeg prøver forsiktig å fortelle at fuglekikkere har betegnet en sjelden fugl som en bombe i over 20 år og kommer med et par eksempler fra ellers i samfunnet.

Her er noen bilder fra Bombeuka på Utsira. Ei uke som var svært så ustabil, ikke minst værmessig. Uansett fikk drøyt 100 ivrige fuglekikkere mange gode opplevelser både fuglemessig og sosialt. Dessuten fikk mange fikk nye kryss.
 Logo-arten til Utsira Fuglestasjon; gulbrynsanger

Den største bomba i uke 40; eikesanger

Ikke like store bombe; sibirpiplerke (ringmerket)

Ung rødstjert hann, gult hus i bakgrunnen

To av mange ivrige fotografer

Rødstjert. Poserende på dekorativt hvitt tregjerde

Flaggspett

"Skumvika" Resultat av nordvest sterk kuling.


PS.: Rune Bosy melder fra Østfold at de allerede på 1960-tallet sa "Bombe" om en sjelden fugl