lørdag 28. mai 2011

Leiebilblogg

21 km med hullete grusvei.i Extremadura, Spania

Fuglekikkere er ikke utenkelig leiebilfirmaenes værste kundegruppe. Ikke at jeg tror det er så mye bunking, kanskje mindre enn gjennomsnittet. Dette grunnet lite bykjøring og trange parkeringshus. Imdlertid får støtdempere til gjengjeld gjennomgå på humpete grusveier eller der det ikke er vei og understellet kan nok få noen skraper.

Suzuki leiebil i grøfta. Øvre Pasvik mars 2007.

Jeg må innrømme at jeg var utrolig heldig med leiebilen i Øvre Pasvik i mars 2007. Firhjulstrekkeren skar ut og havna i grøfta milevis fra nærmeste redningsbil. Jeg praiet en av forsvarets større biler som skulle enda lengre opp i dalen. Den fikk meg raskt på veien og utrolig nok var det ikke en ripe i lakken.

Her var det bare å snu. Pyreneene, Spania. Mars 2010.

Jeg leiet min første bil i 1988 i Eilat, Israel og siden har det blitt noen flere der i tillegg til Spania, de kanariske øyer, Madeira, Azorene og Alaska. Det er nok minst et halvt år i leiebil totalt.

De aller fleste leiebilfirma i Alaska har fotbud mot å kjøre Dalton Highway. Også vår bil.

I det siste har jeg registrert at noen firma kan levere bil som er halvskitten eller "har glemt" å fylle bensintanken helt opp.
Imidlertid har jeg aldri fått så skitten bil som den jeg returnerte på Terceira, Azorene i februar 2011 etter 1,5 dags leie. Jeg kjørte ikke grusveier og det var ikke nedbør, men på Terciera er det kyr. Mange kyr. To ganger om dagen blir mange av disse geiledet via smale veier til mobile melkemaskiner. På disse veiene observeres mer ku-skit enn asfalt og bilen kan ualminnelig raskt bli tilsmusset. På nært hold blir det også landlige dufter. Da jeg leverte bilen til Hertz sa jeg som sant var:
-Dere har jammen mange kyr på denne øya.
Da flyet lettet var Mastercardet trukket 29 € ekstra. Jeg er sikker på at de ble vel brukt. Eneste minuset var at jeg ikke dokumenterte bilen.

Vei?, Extremadura, Spania. April 2011.

Vei?, Extremadura, Spania. Mai 2011.

PS.: Får håpe fuglekikker og Avis-ansatt Dag Gjerde i Hordaland ikke leser denne bloggen ;)

søndag 22. mai 2011

Ekstrem fare for liten fugl

Kjempen gåsegribb i Monfrague
Monfrague i nordlige Extremadura, Spania er kanskje mest kjent for sine gribber som turister får nærkontakt med på borgen Castillo de Monfrague. Fuglekikkere er muligens mer interessert i iberiaørnen og kafferseileren som til tider kan være lett å observere i området.

I min jakt på blåtrostbilder langs hovedveien i Monfrague, ble jeg oppmerksom på en fotograf som sto ualminnelig nær kjørebanen. Jeg stoppet og så et reir i fjellveggen seks-sju meter fra meg.
-For en plass og legge reir, sa jeg halvhøyt.
Det lå en meter over veg-nivået og utrolige en halv meter fra den hvitstiplede vegmerkingen. Dette var virkelig et høyrisiko-hjem. Biler passerte i underkant av en (1) meter fra reirkanten. Interessen ble ikke mindre da det var den vakre klippespurven som hadde plassert reiret slikt og de fem ungene var snart klare for å forlate reiret.
 -Hvor skulle de ta veien? Reiret lå i en aldeles loddrett fjellvegg så ungene kunne kun havne et sted - i veien. Jeg fikk noen bilder av foreldre som matet og filmet passerende kjøretøy. Dagen etter var jeg tilbake og da var ungene ute av reiret. Det virket svært så dødt. Etter et par minutter kom en av de voksne med mat. Den fløy ned i noen gresstuster som var ca. 20 cm. fra veibanen. Like etter kom den andre med mat. En av ungene hadde kommet seg opp og inn i en kløft. Den fikk mat, men kunne ikke komme seg videre derfra, utenom via veibanen.


Etter mine vurderinger var det bare snakk om tid før ungene lå flate på asfalten. Så derfor flyttet jeg to unger ti meter der de kunne være mer trygge til flyferdighetene var forbedret. En gruppe italienske fuglekikkere så min redningsaksjon og det ble en relativt heftig debatt mellom meg og en av de italienske damene. Det virket som hun hadde den gamle inngrodde oppfatningen at foreldre ville forkaste ungene hvis de kjente menneskelukt i fjærdrakten. Argumentene hennes stilnet fort da foreldrene kort tid etter matet "mine" omplasserte unger. Jeg oppdaget en tredje unge, men måtte dessverre konkludere at to søsken etter all sannsynlighet var bildrept etter bare noen timer utenfor reiret.

tirsdag 3. mai 2011

A blue day


I slutten av april i 2010 skrev jeg bloggen "Gromme gribber og grusomme Grønning". Vi var på fjellet Monfrague i Extremadura og jeg skrev bl.a.:
Jeg har aldri i mine 30 år som fuglekikker sett en trost som henger på seilfluktlignende vinger. Dette fikk altså (John, red anm.) Grønning bilder av. I medlys. Av en blåtrost hann. Aldeles.
Da jeg entret det samme fjellet i dag morges var det jo ingen tvil om at opplevelsen fra i fjor satt vemmelig sterkt i minnet. Jeg hadde først et mikroskopisk håp som økte noen hakk da en blåtrost hann tok en kort sangflukt mens jeg skiftet batteri. Svevevennlige vinder økte gradvis mengden tettpåflyvende gribber. På nytt hørte jeg blåtrostens sang. Nå var jeg klar og fikk flere bilder i relativt fint medlys.

Gleden bruste ikke ubetydelig. Dagen brakte både mange titalls gåsegribber, munkegribber, kafferseiler, alpeseilere, næropplevelse med pirolsang (jeg sto rett under treet) og et par med klippespurv som hekket en halvmeter fra den smale veien som passerer Monfrague-området.
Gåsegribb

Gåsegribb