fredag 19. februar 2010

Fine farger på Føynå

Rutebåten "Røværskyss" like før ankomst ved Feøy kai

Kun 20 minutt fra Haugesund ligger "sørlandsidyllen" Feøy (Føynå). La det være sagt med en gang; jo flere hytter som blir bygget i strandsonen der, jo mindre idyll blir det. Det bor noen ti-talls fastboende her, mens antall folk øker betraktelig i hyttesesongen. Allerede hundre meter fra kaien passeres det morsomme "Fare for padde"-skiltet. Trolig det eneste i landet. 


Et lite stenkast lengre fremme er det en vik med isflak som blir brutt opp og formet runde av tidevatnet. Dette er jo et uvanlig syn så langt til havs. Isflakene har ikke direkte sollys og bildene blir litt grå, men minutter senere er sola så høyt at det begynner å bli fargerikt fellesskap. Jeg finner plutselig speilingen av et rødt hustak mellom flakene og i forgrunnen speiler den blå himmelen seg.



Jeg dro jo primært for å sjekke fuglelivet på Karmøys utpost i vest. Dessverre er det ytterst sjeldent at fuglekikkere drar til Føynå. Hvis Utsira ikke eksisterte, hadde nok en god del reist til til Karmøy-holmen  på jakt etter sjeldenheter. I løpet av de 3,5 timene så jeg 27 arter med to havørn som det beste. Åtte ande-arter er heller ikke så værst. Februar er selvfølgelig ikke det beste tidspunktet for fugleobservasjoner, men når landskapet og været er  vakkert, er jo bare en glede å være ute. Til og med i et bilfritt samfunn.

Fargerik historie. Tresiloen var sannsynligvis utgått på dato 

Denne traktoren var også pensjonist

Traff en villsaubonde som engasjert rapporterte at gråspurvene var returnert til Føynå etter å ha vært fraværende i årevis. Den samme tendensen har vi sett på naboøya Røvær. 



De siste årene er villsauene blitt vanlige på Føynå. Helt fra dagen jeg oppdaget de første villsauene på Utsira, har jeg vært utrolig fascinert denne sauerasen. De er så fotogene, men er ikke alltid lett å få bilder av. Derfor kreves det litt tålmodighet og da blir gleden av å få noen blinkskudd dessto større. 140 villsauer i en flokk er nesten i meste laget. Aldeles lydløse. Imidlertid var de påfallende tamme. Dessverre hadde jeg ikke noen telelinse med, så det ble kun noen flokkbilder.

Om du ikke føler noe stort behov for å se på fugler eller oppleve "Sørlandsidyllen", så dra nå dit på leit etter villsauene. Rutebåten går fra Indre kai i Haugesund flere ganger til dagen. 

onsdag 17. februar 2010

Vill og vakker, men veldig vanlig



En stasjonær lappfiskand hunn på fotohold er ikke dagligdags på Haugalandet. Det blir i snitt observert 1-2 ind. årlig. Derfor gjorde jeg en betydelig innsats i håp om å få noen blinkskudd. I alle fall var jeg i området i 6-7 timer fordelt på fire formiddager. Anda var veldig skeptisk til stativ og langt teleobjektiv. Det samme var stokkendene. Så de var alle raskt på vingene da jeg prøvde å snike meg innpå. Selv kneipbrød rett butikken var uten effekt på stokkendene. Jo, jeg fikk noen få bilder av anda som hekker i Pasvikdalen, men ikke de jeg håpet på.

Da jeg tålmodig ventet på lappfiskanda registrerte jeg en betydelig fluktaktivitet på skjærene. Dette var nok relatert til økende "vårlige" hormoner innenfor fjærdrakten. Skjæreflokker på minst 15 individ ble sett i en kvasi kamikazeflukt over hustakene. Selv om været har vært unormalt kaldt på Vestlandet i vinter, var de første i gang med reirbygging allerede i slutten av januar. 
Jeg konkluderte med at en omprioritering var fornuftig. Stativet ble seponert og 300 mm objektiv ble satt på kamerahuset. Timevis venting på lappfiskanda, sekunder på skjæra. 5-6 bilder i en sekvens gav bildene jeg håpet på. Sol og blå himmel var heller ikke negativt.
Skjæra er jo en av Norges mest kjente fugler og hekker sannsynligvis i hver bygd og by. Unntaket er Utsira. Den er ikke noen dyktig flyver, i alle fall liker den ikke lange distanser over havet. Så Sirafjorden på 17 km. blir i det meste laget. Dog var det ett individ som holdt seg i flere år på 1980-tallet.  Fuglekikkerne der har kun en drøm om å få se den langstjerta kråkefuglen på "Norges beste vestkant". 

Skjæra er kjent for å være både tjuv og kjeltring i fugleverdenen. Kanskje mer gamle fordommer enn realisme. Uansett, den tar nok noen fugleunger i løpet av våren. Det kan ofte virke som om flere av kråkefuglene har en viss porsjon humor. Har flere ganger sett skjærer stå like bak havørn for så å gjøre et raskt utfall og dra kjempen i stjertfjærene. Ørna skvetter umiddelbart og skjæra er raskt flere titalls meter unna. 
Dersom skjæra var en megasjelden fugl, hadde alle reagert på den spektakulære fuglen. Stor fugl med lang stjert som strekkes rett opp like etter landing. Svart og hvit fargekombinasjon som om den skulle vært tegnet. Metalliske farger på vinger og stjert. Fuglekikkere hadde reist langt, naturfotografer ville nok brukt døgn på å få det ultimate bilde og lokalavisa hadde kanskje slått til med krigsoverskrifter.

Men den er jo vanlig og lyden kan jo irritere fettet av mange. Spesielt utenfor soveromsvinduet før hanen galer.

torsdag 11. februar 2010

Dverg på bytur



Skjønner godt at spettene lukker øyene når nebbet nærmer seg kolossen, treet
En rusletur i og rundt Byparken i Haugesund forleden gav minnerik nærkontakt med Europas minste hakkespett, dvergspetten.

Den er på størrelse med en gråspurv og er mao. betydelig mindre enn den mer kjente flaggspetten som den overfladisk kan ligne. Hekkeforekomsten i Norge er nok på noen tusen par og den bruker som regel løvtrær som bosted, fra Vest-Agder til Finnmark. Vinterstid blir den ofte sett furasjerende i varierende biotoper, til og med i takrørskoger. De er så små at takrøret tåler vekten selv når de hakker i sivene på jakt etter larver.

Det blir hevdet og sikkert med rette, at spettene ville dødd av ett (1) hakk i et tre hvis hjernen hadde vært bedre festet til hodeskallen. Nei, de får nok ikke hodeverk engang selv om de hakker i eika så flisa fyker.  Ser imidlertid av bildene jeg tok at de lukker øyene like før nebbet treffer stammen. Har en stor forståelse for dette og har en følelse for at jeg hadde gjort det samme.

Fuglen forsvinner. Jeg bruker både øyne og ikke minst ører for å finne den igjen. Etter noen minutter oppdager jeg det store. Kommunen har plassert en container i veien og dvergspetten hakker i treet som er nærmest metallkassen som til og med er knall blå. 

Tankene ramler inn i hodet. "Blåstjert med rød bakgrunn". Både på Røvær og Utsira har jeg de siste årene vært så heldig å få ta bilder av den fantastiske sibirske blåstjerten med rødt hus i bakgrunnen. Det blir utrolige kontraster.

Nå er det bare å vente samt håpe på at hannfuglen (rødt på issen) flytter seg to meter ned og på motsatt side av treet. Kjenner på de nedre ekstremiteter at jeg burde hatt på meg mine nye Sorel Glacier. Frosne bein glemmes imidlertid raskt da fuglen er på vei mot containeren. Et kvarter senere er minnekortet fyllt med noen gigabite og jeg merker at smilet "går rundt". 

Takk til Haugesund kommune og dvergspetthannen

tirsdag 9. februar 2010

Hard vinter

Stokkand. Bare beina stakk opp av vannhullet i Skeisvatnet i Haugesund
Kulden kom til Vestlandet i midten av desember 2009, snøen kom fem dager før julaften og utrolig nok har det vært full vinter etterpå. Altså 53 dager siden snøen la seg. Det er nå ca 35 cm. snø på flat mark i Haugesund. Alle vatn har vært islagt i ukevis. Også de aller fleste bekker og elver er frosne. Kong Vinter har festet et unormalt godt grep rundt store deler av Nord-Europa. Til glede for mange mennesker. Imidlertid er det mange i dyreverdenen som sliter. Dyp snø og frosne vatn genererer matmangel for både firbeinte og fjærkledde. Vi ser bilder av rådyr som furasjerer i hagene til folk og opplever selv å mate sangsvaner rett fra hånda. De som er dårligst forberedt til megavinteren dør på grunn av matmangel. Mange tror at det er kulden dyr dør av, men det er tilgangen på mat som avgjør. Jeg ser fortsatt mange fem grams fuglekonger som spiser og "koser" seg. De fryser ikke i hel om det er minus 20 om natta. Så lenge de finner insekter på bartrærne, har de små problemer. Derimot har vadefuglen rugde hatt en tøff vinter. De som tok sjansen på å overvintre, gjorde en taktisk tabbe. Nå regner vi vel med at hele vinterbestanden 09/10 er utdødd, sikkert flere ti-tusener.

Tragedie for mange, en matbit for andre.

Rugde på Røvær. Bare skjelett og fjær igjen. Resten havnet nok i kråka, skjæra eller spurvehauken

mandag 1. februar 2010

Snø, hvitt og high key

45 dager med sammenhengende snødekke i Haugesund er ikke noe annet enn ekstraordinert. Det er ikke alltid nødvendig å dra langt for å få spennende bilder. I dag var jeg bare en liten km. fra ytterdøra.
En god del vannfugler har selvfølgelig samlet seg i Nora Skeisvatnet der kommunen pumper luft i vatnet som genererer en passelig stor råk.

Voksen sangsvane, Nora Skeisvatnet i Haugesund. Overeksponert med 3 trinn

I dag var det seks sangsvaner. I alle fall en tok brødbiter rett fra hånda til folk. Dermed ble det gode muligheter for nærbilder av denne vakre skapningen. 
Voksen sangsvane, Nora Skeisvatnet i Haugesund
Tydelig mindre måker i Nora Skeisvatnet i vinter. Har vært der en rekke ganger og aldri hatt mer enn hundre måker. For to-tre år siden var det vanlig med over 500.
Fiskemåker, Nora Skeisvatnet i Haugesund. Overeksponert med 3 trinn

Nedsnødd hvilende toppand hann, Nora Skeisvatnet i Haugesund
Flere ti-talls toppender furasjerer for tiden i råket i vatnet. Jeg var på plass da en av snøbygene var aktive i ettermiddag. Det så ikke ut som de ble veldig stressa av å få en snødekket fjærdrakt. Jeg var nok mer plaga. Tanken på at kamera ble nedsnøa og risikoen for tekniske problemer  øket betydelig, men noen halvvåte sjanser må tas.