onsdag 17. februar 2010

Vill og vakker, men veldig vanlig



En stasjonær lappfiskand hunn på fotohold er ikke dagligdags på Haugalandet. Det blir i snitt observert 1-2 ind. årlig. Derfor gjorde jeg en betydelig innsats i håp om å få noen blinkskudd. I alle fall var jeg i området i 6-7 timer fordelt på fire formiddager. Anda var veldig skeptisk til stativ og langt teleobjektiv. Det samme var stokkendene. Så de var alle raskt på vingene da jeg prøvde å snike meg innpå. Selv kneipbrød rett butikken var uten effekt på stokkendene. Jo, jeg fikk noen få bilder av anda som hekker i Pasvikdalen, men ikke de jeg håpet på.

Da jeg tålmodig ventet på lappfiskanda registrerte jeg en betydelig fluktaktivitet på skjærene. Dette var nok relatert til økende "vårlige" hormoner innenfor fjærdrakten. Skjæreflokker på minst 15 individ ble sett i en kvasi kamikazeflukt over hustakene. Selv om været har vært unormalt kaldt på Vestlandet i vinter, var de første i gang med reirbygging allerede i slutten av januar. 
Jeg konkluderte med at en omprioritering var fornuftig. Stativet ble seponert og 300 mm objektiv ble satt på kamerahuset. Timevis venting på lappfiskanda, sekunder på skjæra. 5-6 bilder i en sekvens gav bildene jeg håpet på. Sol og blå himmel var heller ikke negativt.
Skjæra er jo en av Norges mest kjente fugler og hekker sannsynligvis i hver bygd og by. Unntaket er Utsira. Den er ikke noen dyktig flyver, i alle fall liker den ikke lange distanser over havet. Så Sirafjorden på 17 km. blir i det meste laget. Dog var det ett individ som holdt seg i flere år på 1980-tallet.  Fuglekikkerne der har kun en drøm om å få se den langstjerta kråkefuglen på "Norges beste vestkant". 

Skjæra er kjent for å være både tjuv og kjeltring i fugleverdenen. Kanskje mer gamle fordommer enn realisme. Uansett, den tar nok noen fugleunger i løpet av våren. Det kan ofte virke som om flere av kråkefuglene har en viss porsjon humor. Har flere ganger sett skjærer stå like bak havørn for så å gjøre et raskt utfall og dra kjempen i stjertfjærene. Ørna skvetter umiddelbart og skjæra er raskt flere titalls meter unna. 
Dersom skjæra var en megasjelden fugl, hadde alle reagert på den spektakulære fuglen. Stor fugl med lang stjert som strekkes rett opp like etter landing. Svart og hvit fargekombinasjon som om den skulle vært tegnet. Metalliske farger på vinger og stjert. Fuglekikkere hadde reist langt, naturfotografer ville nok brukt døgn på å få det ultimate bilde og lokalavisa hadde kanskje slått til med krigsoverskrifter.

Men den er jo vanlig og lyden kan jo irritere fettet av mange. Spesielt utenfor soveromsvinduet før hanen galer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar